Derimot: Både forholdet til Russland og i Midt-Østen: Nå forandrer verden seg fort. – Derimot
derimot.no:
Den lange krigen for å opprettholde vestlig og israelsk overlegenhet gjennomgår et formskifte
Av Alastair Crooke
Den lange krigen for å bekrefte vestlig og israelsk dominans er i ferd med å endre form. På én front har overveielsene med hensyn til Russland og krigen i Ukraina skiftet. I Midtøsten forandrer krigens fokus og form seg på en tydelig måte.
George Kennans berømte sovjetdoktrine har lenge vært grunnlaget for amerikansk politikk, først rettet mot Sovjetunionen og senere mot Russland. Kennans tese fra 1946 var at USA måtte jobbe tålmodig og resolutt for å motvirke den sovjetiske trusselen og forsterke de interne motsetningene i Sovjetsystemet, til dets egne selvmotsigelser førte til sammenbrudd innenfra.
Mer nylig har Atlantic Council brukt Kennan-doktrinen for å foreslå at den brede rammen også bør tjene som grunnlag for amerikansk politikk overfor Iran. «Trusselen Iran utgjør for USA ligner på den USA sto overfor fra Sovjetunionen etter andre verdenskrig. I så måte har Kennans politikk for håndtering av Sovjetunionen relevans for Iran,» fremgikk det av en rapport fra Atlantic Council.
Gjennom årene har denne doktrinen stivnet til et helt nettverk av sikkerhetsforståelser, basert på den grunnleggende overbevisningen om at USA er sterkt, og at Russland er svakt. Russland måtte «være klar over det», og derfor kunne det, ble det hevdet, ikke finnes noen logikk for russiske strateger til å forestille seg at de hadde noe annet valg enn å underkaste seg den overveldende styrken representert av NATOs samlede militære makt mot et «svakt» Russland. Og skulle russiske strateger uklokt utfordre Vesten, ville Russlands iboende svakheter føre til intern splittelse.
Amerikanske neokonservative og vestlige etterretningstjenester har ikke lyttet til andre synspunkter, fordi de var (og i stor grad fortsatt er) overbevist av Kennans formulering. Den amerikanske utenrikspolitiske eliten kunne simpelthen ikke akseptere muligheten for at et slikt sentralt fokus var feil. Tilnærmingen reflekterte mer en dypt forankret kultur enn noen rasjonell analyse – selv når synlige fakta på bakken pekte i en annen retning.
USA har derfor økt presset på Russland gjennom gradvis levering av nye våpensystemer til Ukraina, utplassering av mellomdistanse atomvåpenkapable missiler stadig nærmere Russlands grenser, og nylig ved å skyte ATACMS-missiler inn i «gamle Russland».
Målet har vært å presse Russland inn i en situasjon hvor de føler seg tvunget til å gjøre innrømmelser til Ukraina, som å akseptere en frysing av konflikten, og bli nødt til å forhandle på grunnlag av ukrainske forhandlingskort utformet for å gi en løsning akseptabel for USA. Alternativt skulle Russland presses inn i et «atomhjørne».
Amerikansk strategi hviler til syvende og sist på overbevisningen om at USA kunne engasjere seg i en atomkrig med Russland – og vinne; at Russland forstår at dersom de skulle bruke atomvåpen, ville de «miste verden». Eller, presset av NATO, ville russernes vrede sannsynligvis feie Putin fra makten dersom han skulle gjøre betydelige innrømmelser til Ukraina. Det var en «vinn-vinn»-situasjon fra USAs perspektiv.
Uventet har det imidlertid dukket opp et nytt våpen som frigjør president Putin fra valget mellom å måtte gi Ukraina et forhandlingskort eller ty til atomavskrekking. I stedet kan krigen avgjøres av fakta på bakken. George Kennans «felle» kollapset effektivt.
Oreshnik-missilet (som ble brukt til å angripe Yuzhmash-komplekset i Dnipro) gir Russland et våpen som verden aldri før har sett: Et mellomdistanse missilsystem som effektivt nøytraliserer den vestlige atomtrusselen.
Russland kan nå håndtere vestlig eskalering med en troverdig trussel om gjengjeldelse som er både enormt destruktiv – men konvensjonell. Det snur paradigmet på hodet. Nå er det Vesten som må enten eskalere til atomnivå, eller begrense seg til å gi Ukraina våpen som ATACMS eller Storm Shadow, som ikke vil endre krigens utfall. Hvis NATO eskalerer ytterligere, risikerer de et Oreshnik-angrep i gjengjeldelse, enten i Ukraina eller mot et mål i Europa, og Vesten står overfor dilemmaet om hva de skal gjøre videre.
Putin har advart: «Hvis dere angriper igjen i Russland, vil vi svare med et Oreshnik-angrep på en militær installasjon i et annet land. Vi vil gi varsel, slik at sivile kan evakuere. Dere har ingen missilforsvar som kan stoppe et angrep som kommer i Mach 10.»
Spillereglene er endret.
Det er selvsagt andre grunner til at det permanente sikkerhetsapparatet ønsker å binde Trump til å fortsette krigen i Ukraina, for å skade hans omdømme ved å knytte ham til en krig han lovet å avslutte umiddelbart.
Spesielt britene og andre i Europa ønsker at krigen skal fortsette, fordi de sitter med økonomiske forpliktelser knyttet til rundt 20 milliarder dollar i ukrainske obligasjoner som er i en «nær-misligholdelses»-tilstand, eller gjennom garantier til IMF for lån til Ukraina. Europa har rett og slett ikke råd til kostnadene ved et fullstendig mislighold. De kan heller ikke påta seg byrden dersom en Trump-administrasjon skulle trekke seg fra økonomisk støtte til Ukraina. Derfor samarbeider de med USAs byråkratiske struktur for å sikre at krigen fortsetter, uavhengig av en mulig reversering av Trumps politikk: Europa av økonomiske grunner, og «Deep State» fordi de ønsker å motarbeide Trump og hans innenrikspolitiske agenda.
Den andre fløyen av den «globale krigen» gjenspeiler en speilvendt paradoks: forestillingen om at «Israel er sterkt og Iran er svakt.» Det sentrale poenget handler ikke bare om den kulturelle forankringen, men også om at hele det israelske og amerikanske apparatet er del av fortellingen om at Iran er et svakt og teknologisk tilbakestående land.
Det mest betydelige aspektet er den mangeårige feilen med å forstå strategier og gjenkjenne endringer i motpartens evner, perspektiver og forståelser.
Russland ser ut til å ha løst noen av de generelle fysiske problemene knyttet til objekter som flyr i hypersonisk hastighet. Bruken av nye komposittmaterialer har gjort det mulig å styre missiler over lange avstander, selv under ekstreme forhold som plasmaproblemer. Disse missilene treffer målet som meteoritter – som ildkuler. Temperaturen på overflaten kan nå 1600–2000 grader Celsius, men missilene er likevel presise og styrbare.
Iran, på sin side, ser ut til å ha utviklet en effektiv motstrategi mot motstandere med luftoverlegenhet. Iran har skapt en avskrekkingskraft basert på utviklingen av billige sværmer av droner kombinert med ballistiske missiler med presise hypersoniske stridshoder. Dette setter droner til en verdi av 1000 dollar og billige, presise missiler opp mot ekstremt kostbare bemannede fly – en krigsinnovasjon som har vært under utvikling i 20 år.
Den israelske krigen gjennomgår imidlertid andre former for forvandling. Krigen i Gaza og Libanon har tøyd Israels militære ressurser til det ytterste. IDF har påført seg store tap; soldatene er utmattede; og reservistene mister motivasjonen og møter ikke opp til tjeneste.
Israel har nådd grensen for sin kapasitet til å sette styrker på bakken (uten å innkalle ortodokse harediske yeshiva-studenter – en handling som kunne styrte koalisjonen).
Kort sagt, Israels troppeantall har falt under de nivåene som nåværende militære forpliktelser krever. Økonomien kollapser, og interne splittelser er brutale og åpne. Dette gjelder særlig urettferdigheten i at sekulære israelere dør, mens andre unngår militærtjeneste – en skjebne reservert for noen, men ikke for andre.
Denne spenningen spilte en stor rolle i Netanyahus beslutning om å gå med på en våpenhvile i Libanon. Den økende misnøyen med haredisk unntakelse truet med å velte koalisjonen.
Metaforisk sett finnes det nå to Israel: Judeas kongedømme mot staten Israel. På grunn av slike dype antagonismer ser mange israelere nå en krig mot Iran som en katarsis som kan binde et splittet folk sammen igjen, og – dersom de vinner – avslutte alle Israels kriger.
Utenfor fortsetter krigen å utvide seg og endre form: Libanon holdes foreløpig på lav flamme, men Tyrkia har utløst en større militæroperasjon (angivelig med rundt 15 000 soldater) i et angrep på Aleppo, ved bruk av amerikansk- og tyrkisktrente jihadister og milits fra Idlib. Tyrkisk etterretning har utvilsomt sine egne mål, men USA og Israel har en spesiell interesse i å forstyrre våpenforsyningsrutene til Hizbollah i Libanon.
Israels hensynsløse angrep på sivile, kvinner og barn – og dens eksplisitte etniske rensing av den palestinske befolkningen – har etterlatt regionen (og det globale sør) rasende og radikalisert. Gjennom sine handlinger forstyrrer Israel den gamle etosen. Regionen er ikke lenger «konservativ». En svært annerledes «oppvåkning» er i ferd med å vokse fram.
Innlegget er hentet fra:
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst og oversatt artikkelen
