Derimot: Avisa Klassekampen.En mindre utgave av Aftenposten? – Derimot
derimot.no:
Klassekampen, hva er vitsen med den?
Eller: War, what is it god for, som det heter i Edwin Starrs protest mot Vietnamkrigen.
Denne artikkelen ble refusert av Klassekampen.
Jeg er gammel nok til å huske at både NRK og Dagbladet hadde kritisk dekning av USAs til å begynne med hemmelige krigføring mot Nicaragua på 1980-tallet. Ja, de bidro faktisk til å avsløre krigen. Jeg går ut ifra at det også gjaldt Klassekampen. Men jeg husker ikke, for det var mer bemerkelsesverdig at Dagbladet og NRK gjorde det.
I dag har ensrettingen av norske medier blitt nesten total til fordel for ‘treenigheten’ USA/NATO/EU. Israel/Palestina er riktignok et unntak. For når det er uenighet på Stortinget, som det er om denne konflikten, klarer faktisk norske medier å reflektere det, om det så kun er ved å stille sine mikrofoner foran de enkelte partienes representanter.
«Redaktørstyrte medier» skal liksom være gullstandarden når det gjelder uavhengig og kritisk journalistikk. Men likevel er alle slike medier i Norge, inkludert Klassekampen, for å sende våpen til Ukrainas regime av USA-marionetter. Like stor er ensrettingen på Stortinget. Den relativt store norske minoriteten på rundt 15 % som er mot dette er dermed ikke representert hverken i mediene eller på Stortinget. Så hva skal man med redaktører? Og hva skal man med Klassekampen? Venstresidas avis? Jeg vil si venstresida fortjener bedre.
Men det gjelder ikke bare denne saken. Samme holdning gjaldt Norges de facto krigføring mot Syria fra 2011, der KK riktignok var noe mer kritisk enn de andre. Og det samme gjelder vestlige forsøk på regimeskifte i Hviterussland, som har pågått siden 2020.
«Det er et spørsmål om å fjerne en diktator, sier Erna Solberg om Hviterussland» (NRK 8. september 2020). Klassekampens utsendte til Hviterussland fulgte da opp med flere reportasjer som var til hjelp for dette prosjektet til Erna Solberg, USA, NATO og EU, som pågår fortsatt under Jonas Gahr Støres regjering. Men landets president, Aleksandr Lukasjenko, har de ikke klart å fjerne. Heldigvis, for da hadde det sannsynligvis blitt krig der også. Skjønner ikke norske medier og politikere dette eller vil de ha nok en krig, nok et land de kan bruke mot Russland?
Slik også når det gjelder det som foregår i Georgia nå. Det KK sier om saken kunne like gjerne ha vært sagt av NRK, TV 2, Aftenposten og øvrige norske medier. Eller av NATO og EUs pressekontorer (som finnes i samme bygning i Tiblisi, Georgia). Noe eget blikk på saken har KK ikke. Ingen nysgjerrighet når det gjelder motivene for at USA og EU protesterer mot en ny lov, som er til forveksling lik Norges lov på samme område, den såkalte partiloven, som forbyr at fremmede makter finansierer «politiske partier og partiledd» i Norge.
Utenriksministrene fra Estland, Latvia, Litauen og Island, samt en fra den tyske ambassaden har demonstrert mot loven i Tiblisis gater, mot et lovlig vedtak fattet av et stort flertall i nasjonalforsamlingen!!! Det alene burde vært nok til et stort oppslag i KK. For det har naturligvis aldri skjedd at noe lignende i protest mot en norsk lovendring.
«Den såkalte russerloven innebærer at en rekke uavhengige medier og organisasjoner blir stemplet som ‘utenlandske agenter’ dersom de får pengestøtte fra utlandet», sier KKs Katarina Poensgen 22. mai. Men hva om de er utenlandske agenter? Og hvor russisk er loven, når mange andre land har lignende lover? Georgias regjering sier at deres lov er inspirert av USAs og EUs lovgivning, som går ut på å forby/redusere fremmede makters innflytelse (og det kan virke som om Georgia trenger denne loven mer enn andre land).
Ellers dreier det seg om organisasjoner eller NGOer som er avhengige av vestlig støtte. De er altså ikke uavhengige, som Poensgen hevder. De er mer eller mindre fullfinansierte av NATO/EU-land, ifølge Vadim Nikitin i The Nation 20. mai. Og de kjemper for sine egne privilegier, som overbetalte agenter eller ‘influensere’ for USA/NATO/EU, og de forsøker å få Georgia til å knytte seg til NATO og EU framfor Russland. Eller for å si det som det er: å få Georgia med på krigen mot Russland.
«Opposisjonen vet at de ikke kan vinne et valg, så de ønsker i stedet å begå regimeskifte», heter det i Nikitins artikkel, hvis hovedpoeng er at demonstrantene ikke er representative for det georgiske folket som helhet. Det sa også norske Andrea Gaarder, som var i Georgia både i fjor og ganske nylig, da hun tilfeldigvis havnet i en enorm demonstrasjon til støtte for Georgias regjering og den nye loven, som hun forteller om her:
Klassekampen og øvrige norske medier kunne ha lært mye av henne, men vil ikke.
«En viss type velutdannede urbane fagpersoner som kan snakke godt engelsk, som er villige til å lære konsepter som ‘kapasitetsbygging’, og som ønsker seg en livsstil med utenlandsreiser og tilgang til mektige mentorer, vil raskt kunne flerdoble inntektene sine», sier Nikitin videre om inntekter som allerede i utgangspunktet er dobbelt så høye som det lærere og helsearbeidere i Georgia tjener. «NGO-sektoren er det største og viktigste løftet inn i den øvre middelklassen». Når ble det KKs oppgave å kjempe for de privilegerte?
«Et annet uvanlig trekk ved Georgias sivilsamfunn og NGO-sektor er den nesten totale fiendtligheten mot den valgte regjeringen». Sånn er det som kjent ikke i Norge. For her jobber NGOene med myndighetene. Dette mens norske skattepenger brukes på å arbeide mot den valgte regjeringen i Georgia.
Norges ambassadør til Georgia, Bergljot Hovland, sa (indirekte) til Nettavisen 21. mai at Norge støtter NGOer som Georgias myndigheter ser på som skadelige, nærmere bestemt som agenter for fremmede makter. Det morsomme er at hun ikke vet hvor mange slike organisasjoner norske politikere kaster våre skattepenger over. Men jeg vet at Helsingforskomiteen, som også finansieres av USA, er en av dem. «Den norske Helsingforskomité har vært engasjert i Georgia siden 1995», sies det på deres nettsider.
Helsingforskomiteen er også høylytt i sine protester mot loven, sannsynligvis også i Tiblisis gater, der det kan være tusenvis av utlendinger blant ‘georgierne’ som protesterer. Den norske forfatteren Erika Fatland, som synes å ha vennlige bånd til Helsingforskomiteen, er også blant dem, samt Nettavisens Tormod Malvin Sæther.
«Det som er klart er at så å si alle organisasjonene vi støtter vil bli truffet av loven. Vi er veldig urolige for hva slags konsekvenser det vil få», sa ambassadør Hovland til Nettavisen.
I virkeligheten er den nye loven vinn-vinn. For georgierne slipper å ha organisasjoner som skaper splid og hat i landet deres, og som prøver å dra Georgia inn i krigen mot Russland. Og norske skattepenger bør brukes på gode ting, ikke sånt som dette.
Med en mer offensiv eller framoverlent holdning kunne Klassekampen ha gjort som NRK og Dagbladet på 80-tallet, ved å avsløre det som ligner veldig på nok et vestlig-støttet forsøk på regimeskifte, nå i Georgia, som under ‘Roserevolusjonen’ i 2003 og som under ‘Oransjerevolusjonen’ i Ukraina i 2004 og kuppet/revolusjonen i 2014. Men KKs dekning er nok en gang blottet for andre perspektiver enn de som kommer fra NATO og EU, og deres medier og NGOer i Georgia. Slik bedrar de både seg sjøl og leserne også i dette spørsmålet, som jeg har påpekt i to tidligere innlegg, begge refuserte.
Klassekampens vekst gledet meg lenge. Men nå er hun knapt til å skille fra «tanta i Akersgata», som Aftenposten har blitt kalt. Så da kan man like gjerne benytte seg av originalen.
Til slutt noen flere utdrag fra Nikitins artikkel, som ikke var med i denne refuserte artikkelen til Klassekampen:
«Mye står på spill: Georgias inntekter fra Russland, dets nest største handelspartner, representerte mer enn 10 prosent av landets BNP i 2023».
Kommentar: Hele 15% av georgierne pendler til Russland for å arbeide, leste jeg et sted. Altså har georgierne gode grunner for å ville ha et godt forhold til Russland, uansett om de liker russere eller ei. Det at noen hater russere er ikke det samme som at de ønsker krig mot Russland.
«Nesten halvparten av de spurte var for enten en pro-vestlig utenrikspolitikk som også opprettholder gode forbindelser med Russland (38 prosent) eller en direkte pro-Russland-politikk (9 prosent), til sammen flere enn de 43 prosentene som ønsket at Georgias utenrikspolitikk være utelukkende pro-vestlig».
Det er altså ikke slik at flertallet av georgierne foretrekker Vesten framfor Russland, iflg Nikitin. De fleste foretrekker gode forbindelser begge veier.
«Det er heller ikke riktig å beskrive den georgiske regjeringen som autoritær. Selv om georgisk politikk er full av korrupsjon, trusler og institusjonell fangst, har den også mangfold av politiske partier, en stridbar og fri presse og en rekke uavhengige frivillige organisasjoner og grasrotaktivistgrupper.
Mange, om ikke de fleste av disse aktørene, er høylytte kritikere av regjeringen – det samme gjelder noen av Georgias største medieselskaper. Likevel har ‘Georgisk Drøm’, siden de første gang kom til makten som en del av en koalisjon i 2012, vunnet påfølgende parlaments- og lokalvalg som anses som rettferdige av internasjonale observatører – inkludert representanter for OSSE og NATO (…)
Partiet holder for tiden 90 av de 150 setene i parlamentet, et flertall omtrent likt det som ble vunnet av det konservative partiet i Storbritannia eller koalisjonen som støtter president Emanuel Macron i Frankrike».
«Siden UNMs (opposisjonens) valgmuligheter ser svake ut, har sivilsamfunnsgrupper og landets enorme nettverk av rundt 10 000 frivillige organisasjoner blitt de facto sentre for opposisjon. I motsetning til de frivillige sektorene i USA, Storbritannia og Europa, som støttes av innenlandsk filantropi og frivillige, er nesten 90 prosent av Georgias frivillige organisasjoner utenlandsk finansiert, ifølge nylige estimater; faktisk mottar de fleste ingen innenlandsk finansiering i det hele tatt».
«Det ser faktisk ikke ut til å være en eneste stor utenlandsk finansiert sivilsamfunn eller medieorganisasjon som ikke er brennende motstander av den valgte regjeringen. ‘Hele økosystemet er imot dem’, sier Sopo Japaridze, en arbeidsaktivist med base i Tbilisi. ‘Og de frivillige organisasjonene har mer makt og innflytelse enn regjeringen har internasjonalt’.»
Vil vi ha det sånn i Norge, at utenlandsk-finansierte NGOer har mer makt enn norske folkevalgte?
«‘Sivilsamfunnet i Georgia kan i hovedsak ikke overleve uten vestlig støtte’, sa professor Stephen Jones, direktør for programmet for georgiske studier ved Harvard University. Dette er en av årsakene til at de georgiske sivilsamfunns-organisasjonene ikke er særlig godt forbundet med vanlige menneskers behov i Georgia. De er ganske isolert fra det georgiske samfunnet».
«Et annet uvanlig trekk ved Georgias sivilsamfunn og NGO-sektor er hvor partisk det er, og den nesten totale fiendtligheten mot den valgte regjeringen. ‘Sivilsamfunnsorganisasjoner på steder som Storbritannia eller Europa har generelt gode forhold til staten’, sa Jones. ‘Det er en slags grunnleggende forståelse av vestlig demokrati, at man må ha litt integrasjon og samarbeid mellom sivilsamfunnet og staten for at det skal fungere. Dette er ikke tilfelle i Georgia’».
«Denne uken beskrev den georgiske avdelingen av Transparency International at loven er ‘et forsøk på å etablere Putins regler i Georgia’ og ‘et svik mot alle våre forfedre og landsmenn’».
Transparency er altså en av mange tusen vestlige-finansierte NGOer i Georgia, som her går mot et demokratisk fattet vedtak. Og Transparency vet naturligvis intet om hvordan denne loven vil bli praktisert. Men hvis Georgia skulle ønske å innføre ‘Putins regler’ på området, så er det gode grunner til det, da det dreier seg om til dels skadelige/farlige organisasjoner.
Giorgi Khveleliani, grunnleggeren av Gamziri, som omtaler seg selv som en ‘ikke-partisk samfunnsplattform som fremmer EUs verdier’, brukte X til å oppfordre Vesten til å ‘innføre tunge sanksjoner’ mot Georgisk Drøm som svar på at loven blir vedtatt».
«I tillegg til USA, som var først ute på området, med Foreign Agent Registration Act (vedtatt i 1938), har også Australia, Finland og Israel, samt EUs medlemsland Ungarn og Slovakia, lignende lover. Ironisk nok er EU, som har vært den argeste kritikeren av den georgiske loven, selv i ferd med å utarbeide et direktiv som ser for seg et registreringsregime for utenlandsk finansierte medier og politiske organisasjoner. Shalva Papuashvili, taleren for det georgiske parlamentet, hevdet at mye av den georgiske lovens språk var lånt fra EU-kommisjonens utkast til direktiv».
«Når det gjelder de som faktisk demonstrerer, så er disse for det meste unge, urbane, liberale og høyt utdannede mennene og kvinnene. De blir i vestlige medier framstilt som den autentiske stemmen til det georgiske folket. Men i virkeligheten er de politiske og demografiske unntak i et samfunn som ellers er ruralt og med eldre mennesker og som er sosialt konservative. Den 91 år gamle patriarken Ilia II fra den georgiske ortodokse kirken er den mest populære av alle offentlige personer, med nesten 90 prosent».
«Det at demonstrantene avviker fra vanlige georgiere viser seg ikke bare i overfloden av engelskspråklige skilt (og amerikanske flagg…få georgiere over 30 år eller som bor utenfor Tbilisi snakker engelsk), men også i deres åpenhjertige støtte til liberale verdier som LHBTQ-rettigheter».
Innlegget er hentet fra Steigan.no
Forsidebilde: Nathan Dumlao
