Derimot: Arendalsuka: Elitens ensretta leikegrind. – Derimot
derimot.no:
Arendalsuka er en bekreftelse på norsk politisk ensretting og at de økonomisk og politisk mektigste styrker seg. Samtidig som det også viser at partiene vi stemmer på, betyr mindre og mindre. Stemmer teller, ressuser avgjør, skreiv Stein Rokkan i 1966. Og det gjelder i sterkere grad i dag enn da, sjøl om tesen påstås av et utvalg fra 2004 å være utdatert.
Ressurser betyr blant annet å få en stol rundt maktas bord der avgjørelsene treffes blant de innvidde. Eller en i stolleken som tar ordre fra et lobbyfirma som First House (Frp) eller Kruse Larsen (Ap).
Politiske avgjørelser er skjult bak et sceneteppe. Journalistene jakter feil fra enkeltpolitikere, men stiller aldri prinsipielle spørsmål om systemet. Det forsvarer journalistsjiktet ukritisk og aggressivt.
Av Ove Bengt Berg,
red. Politikus
Tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet for SV, Ketil Raknes, skreiv 11.08.2025 en kronikk om Arendalsuka i VG. Denne gang som forsker i et meningsfag. Overskriften er «De skoleflinkes demokrati». Raknes skriver at «politiske profesjonelle», det som reelt er ikke bare den politiske eliten i Norge, men sjølve eliten, dominerer fullstendig Arendalsuka. Raknes skriver:
Debattene på Arendalsuka er forutsigbare og skoleflinke og savnet etter reelle kontrære stemmer er stort. Dermed får man inntrykk av at enigheten i det norske demokratiet er større enn den er.
Problemet er at de som er mest misfornøyd med det norske demokratiet ikke er på Arendalsuka.
…
Arendalsuka burde anstrengt seg litt mer for å få med stemmene til dem som er misfornøyd med det norske demokratiet.
Arendalsuka er en propagandabombe for å skjule den reelle norske makta under et rødhetteslør. Her er alle motforestillinger uvelkomne i elitenes mediesendte eksklusive debatter. Politiske særinger får vise seg fram som sirkusklovner som demokratisk alibi for å finansiere elitens utgifter for uka. All ros til Norgesdemokratene for at de nekta å være med på skuespillet.
I Arendalsuka er det for de innvidde både gratis mat og gratis alkohol til både vorspiel , lønsj, middag og nachspiel. Merkelig nok klarte ikke lokale næringsdrivende i Arendal i fjor å dekke etterspørselen fra ukas besøkende etter kondomer. (Hvorfor kondomer når politikernes ellers mener at det fødes for få i Norge? )
Generelt for samfunnsdebatten i Norge er at motforestillinger er uønska. Debatten er alltid over, er hovedargumentet. Mangfold er teorien, men mangfoldets praksis er ensretting. All opposisjon avvises som konspirasjonsteorier eller for «desinformasjon», regjeringas nye politiske offensiv for fjerning av uønska meninger i Norge. Statens eget medieorgan har med alle medieorganisasjonenes støtte vedtatt at NRK skal være et ensidig propagandaorgan for katastrofevarsler for klimaendringer og nytteløse og svært kostbare klimatiltak. Hvilke andre land er det som har en sånt statlig ensretta medium? NoRd-Korea hører til dem.
Hvordan har formuesskatten blitt valgkampens viktigste spørsmål? Det er både helt utrolig og typisk at de mest velstående i Norge har klart å få journalistene med på at spørsmålet om formuesskatten er valgkampens viktigste politiske spørsmål.
I boligpolitikken har tomteeierne og deres utbyggere fått gjennomslag for at det er kommunenes plankontorer som hindrer boligbygging. Når det i virkeligheten er tomteeiere/utbyggere sjøl som ikke vil bygge forlengst godkjente bygg fordi de ikke gir seg med krangling om vedtatte planer som ikke har 20 etasjer med bare små toroms leiligheter. I Oslo er tjue år gamle vedtatte planer ikke fullført fordi tomteeierne skal ha enda større fortjeneste og alle tomteeiere og utbyggere sier til ordførerne: Gjør som vi vil, ellers bygger vi ikke. Men dette forteller ikke byggebransjen til journalistene som bare er et mikrofonstativ for utbyggerne.
De viktige nasjonale spørsmåla er ikke-sak i valget
Verken på Arendalsuka eller i valgkampen drøftes de store grunnleggende nasjonale spørsmåla. De som er enhver nasjons grunnleggende politikk. Fraværet av de viktige retningstyrende politiske framtidssakene er ikke med i valgkampen. De spørsmåla fortjener en grundigere egen artikkel, her bare i punktform:
— Spørsmålet om den nasjonale kontrollen over våre ressurser, først og fremst vannkrafta. Kontrollen og fortjenesten er godtroende blitt gitt bort til våre statlige oligarker i samarbeid med spekulanter i EU.
— Det enorme fallet av den norske kronas verdi som kanskje har halvert kjøpekrafta vår.
— Rentenivået som er høyere enn i andre land.
— Oljepenga våre investeres i internasjonale aksjer som vil forsvinne i et internasjonalt aksjekrakk, eventuelt en ny verdenskrig. I stedet kunne midlene vært brukt i varig infastruktur i for eksempel samferdsel. Nå når økt bilisme er et satsingsområde for alle tenkte regjeringer de neste tiåra, burde det vært bygd et drøss av motorveger der disse bilene kan brukes. Som motorveg fra Stavanger til Trondheim langs kysten, tunneller fra Vestlandet under Hardangervidda og Jotunheimen til Østlandet. Og flere nye jernbanelinjer og tog til Tromsø. Infrastruktur som overlever aksjekrakk og kriger. Og penger til vedlikehold. Etter et kvart århundre fungerer fortsatt ikke signalanlegget for tog på Skøyen i Oslo.
— Momsen på 25 prosent øker skatteinnbetalinga til staten og gjør at folk flest må betale omtrent 50 prosent skatt. Trengs momspenga, må de heller kreves inn som progressiv skatt enn å øke lønnsforskjellene i Norge men en lik skatt som momsen som tjener de rikeste.
— Hvorfor skal offentlige veger finansieres ved å berike finansinstitusjoner med dyre lån?
— Hva skal vi med de overfylte universitetene med ikke-valgte politikere når vi trenger håndverkere, ingeniører, industriarbeidere og hjelpepleiere, de som skal bygge og drifte landet?
Og alt som det er bastant enighet om i Stortinget som burde vært diskutert: Innvandring, den mislykka integreringa og hundretalls kanskje tusentalls milliarder for å fange CO2-molekyler — et grønt skifte mesteparten av verden ikke bryr seg om.
Raknes gir en god oppsummering av hva Arendalsuka dreier seg om:
Det er mye debatt om populisme på Arendalsuka, men de som er populister er helt annet sted.
Problemet er at de som er mest misfornøyd med det norske demokratiet ikke er på Arendalsuka. De sitter stort sett på sosiale medier og sender sure oppdateringer om hvor selvfornøyd den norske politiske eliten er.
Kall gjerne dette for en «sur oppdatering». Men den er helt nødvendig.
Arendalsuka er ikke det verste, men det systemet som skaper sånne tilslørende sirkusshow.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: Fra hovedsalen til Arendalsuka 2023. Foto: OBB/Politikus
