Derimot: Alaska-møtet. Det er alltid bedre med diplomati enn krig. – Derimot
derimot.no:
Hvorfor alle kritikerne av Alaska-toppmøtet tar feil
Å unngå diplomati er en vestlig feil som Russland ikke har noen grunn til å etterligne
av Tarik Cyril Amar
Problemet med fremtiden er at den både er uforutsigbar og uunngåelig. Du kan aldri vite med sikkerhet hva morgendagen bringer, men du må likevel forberede deg. Dette kan høres trivielt ut – og likevel er det en enorm utfordring.
Tenk for eksempel på de internasjonale reaksjonene på det planlagte toppmøtet mellom Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump. Kunngjøringen av møtet, senere fastsatt til Alaska 15. august, kom som en overraskelse – men egentlig ikke. Sett i lys av Trumps mangeårige signaler om respekt for Russland, og hans interesse for å normalisere forholdet mellom Moskva og Washington, fremstår det snarere som kulminasjonen av en til tider kaotisk, men reell utvikling.
Men i den kortsiktige konteksten av en nylig amerikansk tilstramming mot Russland, ble dette nok et bevis på at Trump er vanskelig å forutsi – trender kan bare fortelle deg noe, ikke alt. Mens noen observatører trodde den siste amerikanske kursendringen mot Russland var endelig, mente andre – undertegnede inkludert – at et nytt skifte var mulig, og håpet på det.
Og her er vi. Det er sant at RTs sjefredaktør Margarita Simonyan ikke tør spå hverken toppmøtets utfall eller om det i det hele tatt blir noe av. Russlands viseutenriksminister Sergej Rjabkov har advart om at vi fortsatt er langt unna en ny avspenning. Likevel kan man ikke nekte for at vi, i hvert fall nå, ikke lenger er der vi var under Biden-administrasjonen: fastlåst i en håpløs blindgate med en stadig mer mislykket vestlig stedfortrederkrig, ledsaget av en bokstavelig talt anti-diplomati – altså en sta nektelse av å kommunisere, opphøyet til selve politikkens prinsipp.
Hvor går vi herfra?
Foreløpig er det umulig å spå hvor dette vil føre. Når – og hvis – toppmøtet i Alaska finner sted, og forhåpentligvis følges av et nytt i Russland, vil vi da endelig ha forlatt den blodige og farlige stillstanden som ble skapt av at:
- Vesten tillot Kiev å sabotere Minsk II-avtalen i 2015.
- Moskvas siste forhandlingsforsøk mot slutten av 2021 ble blokkert.
- Vesten torpederte en nesten-avtale om fred i april 2022.
Eller blir vi skuffet og møter mer av det samme – en pågående vestlig proxykrig gjennom Ukraina, eller verre?
Én ting er likevel klart: En slutt på kampene og en noenlunde akseptabel avtale ville være svært gode nyheter, ikke bare for Ukraina, men for hele verden – inkludert NATO–EU-Europa, som for øyeblikket enten er, eller later som det er, rede til å sabotere en rask slutt på slaktingen rett utenfor døren.
Ukrainske og russiske liv ville bli spart, forhåpentligvis for en bedre fremtid. Den fortsatt reelle – om enn mindre enn under Biden – faren for eskalering til en regional eller global krig ville reduseres. Og siden dette også har vært en kostbar sanksjonskrig, ville det komme store økonomiske gevinster. Ukraina kunne i særdeleshet få mulighet til å gjenoppbygge, spesielt hvis landets politikk tok en etterkrigsvending til det bedre og forlot det ultrakorrupt, autoritære og maniske Zelensky-regimet.
Vestlige «Ukraina-venner» i panikk
På denne bakgrunnen er det både motintuitivt og nedslående, men ikke overraskende, at mange vestlige «venner av Ukraina» er sterkt urolige – om ikke direkte panikkslagne – ved tanken på slike utsikter. En Ukraina der menn ikke lenger blir jaktet ned av tvangsrekrutteringslag for å dø eller bli fysisk og psykisk traumatisert i en militært meningsløs krig provosert frem av en mislykket vestlig strategi for å «sette Russland på plass»? En Ukraina som faktisk kunne komme seg etter denne katastrofen – som var både unødvendig og et resultat av overmot og blind tillit?
Mange av disse «vennene fra helvete», særlig i NATO–EU-Europa, synes fortsatt å ha vanskelig for å akseptere en slik mulighet. I stedet for å utforske både de uunngåelige kostnadene ved fred og de enorme fordelene, eller erkjenne de enorme menneskelige kostnadene ved å fortsette krigen, gjentar de trettende advarsler om det åpenbare: at de som taper en krig – Vesten og, tragisk nok, Ukraina – ikke kan forvente samme resultat som vinneren.
Ville det da ikke vært best å unngå krigen helt? Hvorfor, for eksempel, holdt man døren åpen til NATO-medlemskap for Ukraina – en dør som ikke har grunnlag i NATO-traktaten, og som Ukraina aldri ville ha gått gjennom uansett? Men slike spørsmål vil aldri bli stilt ærlig av dem som gjorde sitt ytterste for å ignorere hver avkjøringsrampe mens andre blødde. Det ville være altfor smertefullt for heltene i Vestens populære russophobia og rollespill i den kalde krigen.
Hat mot Putin – og Trump 2.0
I tillegg finnes det mange som bærer på et permanent nag mot Russland og personlig mot Putin, og som i tillegg hater tanken på å måtte leve i en Trump 2.0-verden etter å ha trodd de skulle styre den «sentrumsorienterte tonen» for alltid. De finner sin trøst i evinnelig gjenoppvarmede og sørgelig uoriginale påstander om at den amerikanske presidenten garantert vil bli lurt av sin russiske motpart.
Det er faktisk ganske morsomt – særlig når det kommer fra europeere. For det er tross alt deres egen Ursula von der Leyen som nylig leverte en gallaforestilling i å bli, som Ungarns Viktor Orbán uttrykte det, «spist til frokost» ved forhandlingsbordet – av, som det skjer, nettopp den amerikanske presidenten.
Selv etter Trumps tilsynelatende umulige politiske comeback, hans totale dominans over NATO-klienter redusert til å si «pappa», og hans fullstendige ydmykelse av EU, finnes det fortsatt de som undervurderer ham som politiker. De vil bare ha seg selv å takke hvis han og Putin klarer det de ikke kan forestille seg: å avslutte krigen så anstendig som mulig, til tross for mye av Europas og Zelensky-regimets motarbeidelse.
Skepsis fra informerte observatører
Det finnes imidlertid en annen type pessimisme som er mer interessant – og mer gåtefull. Den kommer fra observatører som er godt informerte, og som ikke nødvendigvis er pro-russiske, men som heller ikke er blinde for vestlig propaganda. Kjernen i deres argument er en radikal mistillit til USA, med konklusjonen at Moskva helst ikke bør forsøke å forhandle med Washington.
Dette er mer realistisk enn de endeløse klagene fra russophobene, fordi USA faktisk har en lang historie med å bryte avtaler og, verre, å bruke forhandlinger og løfter til å forberede svik. Den kanskje dypeste årsaken til krigen i Ukraina ligger nettopp i en slik strategi for bedrag – nemlig bruddet på det reelle løftet om å ikke utvide NATO, gitt gjentatte ganger mellom 1990 og 1994.
Risikoen ved å unngå forhandlinger
Ut fra dette resonnementet vil enhver avtale med USA bare være en ny felle. Dersom konflikten fryses, kan den gjenopptas senere, mens pausen kan brukes til å angripe andre mål, først og fremst Russlands partner Kina. Hvis Trump virker annerledes enn sine forgjengere, hevdes det at dette enten er et skuespill, eller at det ikke spiller noen rolle, fordi USAs politiske establishment – konsekvent fiendtlig mot Russland – til slutt vil vinne frem. Og selv om USA skulle trekke seg ut av sin direkte deltakelse i proxykrigen i Ukraina, kan den fortsette indirekte via Washingtons aggressive europeiske klienter.
Dette synet har intellektuell tyngde og bygger på rikelig empirisk belegg. Men det virkelige spørsmålet er hvilke praktiske konklusjoner man bør trekke. Kan svaret være å unngå forhandlinger helt? Da ville Moskva kopiere Vestens absurde taushet fra før Trump. Hvis fornuftige observatører er enige om at kommunikasjon og diplomati alltid er bedre enn stillhet, hvorfor skulle Russland følge Vestens tåpelige «anti-diplomati»?
Diplomati som styrke
I motsetning til enkelte vestlige land som Tyskland, Storbritannia og Frankrike, har Russland et førsteklasses utenrikspolitisk apparat. Diplomati er derfor ikke bare i prinsippet positivt, men også et felt der Moskva står sterkt. Den nåværende russiske ledelsen har dessuten gjentatte ganger uttrykt sitt kompromissløse realisme-syn på hele Vesten. Putin har nylig gjentatt at krigen i Ukraina speiler en eksistensiell vestlig trussel mot Russland.
Moskva har også vist en sunn skepsis i praksis. Hvis russisk politikk hadde vært ettergivende overfor Vesten, ville vi ikke vært der vi er nå. Og dersom Russland hadde vært ettergivende overfor Trumps nye administrasjon, ville det for lengst ha inngått en ufordelaktig avtale – noe det ikke har gjort.
I virkeligheten kan det kommende toppmøtet markere et punkt der begge parter innser at bare seriøse forhandlinger, basert på realitetene på bakken og løsrevet fra ideologiske slagord, kan lykkes. Hvis ikke, vil de feile, og krigen vil fortsette.
Forsiktighet er ikke frykt
Det er en grunnleggende forskjell mellom forsiktighet og frykt. Forsiktighet muliggjør handling; frykt lammer. Nettopp fordi utfordringene ved å forhandle med USA er så tydelige, er det ingen grunn til å unngå kontakt. Utfordringen er å omsette forsiktighet til praktiske vilkår:
- Vil USA slutte å dele etterretning med Ukraina – direkte eller via europeiske klienter?
- Hva med amerikanske eller NATO-offiserer i krigen mot Russland?
- Og spionene – kan og vil Trump be CIA om å avslutte bruken av ukrainske mellomledd og stoppe bidrag til angrep mot og inne i Russland?
- Hvis USA fortsatt vil selge våpen til Europa, som så kan sendes videre til Ukraina, hvordan forenes dette med fredsbestrebelser?
Svarene på slike spørsmål kan avsløre at amerikanerne ikke har reell vilje til fred. Men det er heller ikke utelukket at et mer konstruktivt resultat kan oppstå. Selve toppmøteplanen kan være et tegn på at enkelte av disse problemene allerede er blitt drøftet. I en slik situasjon er det rasjonelt å prøve, mens man holder garden oppe.
Med erfaringene fra Sovjetunionens fall og hvordan Russland har håndtert dem – blant annet ved å slå tilbake militært – er det ingen grunn til å tro at den russiske ledelsen ikke kan føre en slik strategi.
Russlands egeninteresse først
De som ønsker at Russland skal hevde seg mot Vesten, bør huske at det er Moskva som definerer russiske nasjonale interesser. Avhengig av den konkrete situasjonen, kan selv en ufullkommen avtale med et upålitelig USA være i Russlands interesse. Og de som støtter multipolaritet, bør innse at et Russland som fortsetter å kjempe i en Ukraina-krig overlatt til europeerne, ikke kan spille samme internasjonale rolle som et Russland som endelig er fri for denne byrden.
https://www.rt.com/news/622800-alaska-talks-us-russia
Forsidebilde: Rodeo Project Management Software
