Derimot: 30 år med juks og bedrag. Ligger «Grønn klimapolitikk» for døden? – Derimot
derimot.no:
Et spøkelse går gjennom Europa:Tilbakeslag for klimapolitikken.
USA og EU sier nei til klimastøtte til Kina.
I går reiste Sylvi Listhaug og Ola Borten Moe i et innlegg på NRK Ytring tvil om nytten og kostnaden av klimatiltaka. Alt i desember 2023 skreiv tidsskriftet Energi og Klima fra det klimaindustrielle komplekset, at europeisk klimapolitikk spissa seg til foran valget til EU-parlamentet. Frykten var et tilbakeslag for klimapolitikken. Tilbakeslaget kom og utvikler seg.
Nå det går opp for velgerne hvor ekstraordinært mye det vil koste, hvor liten nytten er og hvordan det setter levestandarden tilbake. Da mister de grønne ekstremistene oppslutning. Debatt vil for første gang tvinge seg fram, og vi står foran et voldsomt politikkskifte.
Lederne i USA og EU føyer seg for ett folkekrav: Milliardene dollar som USA, EU og Norge betaler til Kina fordi Kina vil beholde den innbringende statusen som (underutviklet) utviklingsland, vil de ha slutt på. Den kampen truer muligheten til avtale på det kommende klimatoppmøtet COP 29 i Baku om få dager.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
Som Energi og klima skreiv 20.12.2023:
Det grønne skiftet går inn i en fase der husholdninger og godt organiserte bransjer berøres mer direkte enn tidligere. Europeiske politikere må erkjenne faren for tilbakeslag i klimapolitikken og treffe effektive mottiltak, ifølge et tankesmie-notat.
Faren er reell, og tilbakeslaget – eller «greenlash» – i politikk og samfunn kan komme på alle nivåer, fra det lokale via det nasjonale til EU, skriver forsker Elisabetta Cornago i et notat fra tankesmien Centre for European Reform.
Og ikke bare i Europa. The Economist skreiv 11.10.2023 at kostnadene ved den grønne politikken, ønsket om å beholde all komfort og konspirasjonsteorier undergraver støtten til grønne løsninger.
Det grønne tilbakeslaget
Dette innlegget er delvis basert på et foredrag Benny Peiser fra The Global Warming Policy Foundation holdt 26.10.2024 et foredrag som han kalte «Etter det grønne tilbakeslaget. Reform av Europas ensidige klima- og nullutslippspolitikk.» Enigheten om den grønne politikken forsvinner, det begynner etterhvert å bli en vanlig politisk sak og ikke lenger en religiøs/moralsk sak. De siste kjernekraftmotstanderne er i ferd med å endre mening. Som i en vanlig politisk strid blir det nå tillatt med politisk uenighet.
Det er bare i løpet av de siste 12-13 månedene at den grønne agendaen har blitt et økonomisk problem mer enn et politisk problem, hevda Peiser. Nå er enigheten om nullutslippspolitikken brutt. Problemene viser seg praktisk. Alle regjeringene revurderer politikken. De grønne politikerne er blitt en belastning. Politikken skifter fra de grønne drømmene til å løse de grønne problemene. Alt det grønne vil bli lagt til side som uprioritert, fortsatte Peiser.
Særlig i Tyskland, med de Grønne i regjeringa, er det krise. Tyskland avindustrialiseres, som nå med ti tusener som skal sies opp bare i Folkevognkonsernet (VW-konsernet).
Peiser nevnte ikke bare valget til det nye EU-parlamentet, men også de mange nasjonale valga i Europa med tydelig tilbakegang for tilhengerne av det grønne skiftet, eller riktigere «det grønne spranget», og nullutslippspolitikken med åpenbart uoppnåelige korte frister.
Nullutslippspolitikken:
Ikke politisk bærekraftig
I verden er målet at det skal være null utslipp av CO2 fra produksjonsprosessen og produktbruken i 2050. (Menneskeskapt CO2 utgjør maks fem prosent av all CO2 som igjen utgjør rundt fire prosent av hele atmosfærens gasser. Den reduksjonen som staten påstår en har klart å fange i Norge av CO2-utslipp, er omtrent like mye CO2 som alle nordmenn har pusta ut i den samme tida.)
Nullutslippspolitikken er bare luftslott som det er svært vanskelig å få oppslutning om når diskusjonen om gjennomføring av tiltaka også blir en diskusjon utafor det klimaindustrielle komplekset. Måla nås ikke. Og når de ikke nåes, så senkes ikke ambisjonene, de økes! Det er i seg sjøl med på å latterliggjøre talspersonene for det grønne spranget.
I England har nå Nigel Farages Reformparti 20 prosents oppslutning på meningsmålingene. Peiser, som bor i England, viste også til at av de tre kandidatene som nå konkurrerer om å bli ny leder i det konservative partiet, så går to av de tre inn for å endre klima- og nullutslippspolitikken. De konservative vil aldri noen gang kunne vinne et valg uten å gå bort fra den vedtatte klimapolitikken, påstod Peiser.
I mange EU-land har partier som er imot de kostbare, velferdssenkende og meningsløse tiltaka nå en oppslutning på mellom 25 og 40 prosent. Som i Frankrike, Tyskland, Nederland og Italia. I Norge kjøpes vi opp av oljepenga — ja fra olja! — men også hos oss er det økende motstand. Oppslutninga om Fremskrittspartiet, og de to INP-partiene, må sees på som et uttrykk for den økende motstanden i Norge. Mange som lever godt av statlig finansiering for å spre klimaalarmisme, bør nå ha grunn til å frykte framtida for sin politiske troverdighet og inntekt.
Kanskje kan den norske regjeringas høring om tiltak som fikk kritikk for at det laveste alternativet for kommende utslippsreduksjon var mindre enn tidligere, tas som et tegn på at også noen norske politikere lar realitetene sige inn over seg?
EU: Fra klima til krig
EU og regjeringene har i tilleg skifta fokus. Nå er det krig og opprusting som gjelder. Det trenges betydelige kostnader for å ruste opp, og begynne å produsere våpen igjen. Da blir blir det ikke penger til klimatiltaka. Og de ivrigste grønne er også de ivrigste på krig. De grønnes ideologiske grunnlag er jo også den totale seier for det de oppfatter som den eneste mulige moralske politikken, og da passer reell krig inn i grønn politikk. Mange blir nok sikkert redde for de grønne batteridrevne stridsvognene og bombeflya.
Ikke ett oljefond i året
Uten penger
er klimapolitikken død
Klimamåla er uoppnåelige. Det må også alle dem som ikke er av de verste drømmerne innse. Bjørn Lomborg har regna på at det koster titusenvis av milliarder kroner. Lomborg skriver i Falsk alarm fra 2020 på side 17 at Parisavtalen vedtatt i 2015 vil kreve rundt 15 tusen milliarder kroner, rundt ett norsk oljefond — årlig! Det finnes ikke penger i den størrelsen hvert år.
Ikke kan den vestlige verden praktisk eller politisk skru tida tilbake til tidligere lavenergisamfunn, og heller ikke kan verdens fattigste nasjoner fri seg fra sult og forurensingsdød fra elendige vedkomfyrer uten å bruke fossil energi. Det finnes ikke alternativ til fossil energi til levering av energi til det verden trenger på minst 100 år — om ikke lenger.
Det grønne spranget er et voldsomt økonomisk angrep på verdens fattigste.
Sjøl i Norge, trass i oljefondet, har vi ikke råd til å bygge og vedlikeholde infrastruktur, ikke råd til å opprettholde skoler i lokalmiljøet og annen velferd. Vi bruker 49 milliarder kroner på at hver fjerde bilist skal kjøre elbil som ikke har noen virkning på klimaet i verden, mens vi ikke har råd til politiutgifter på mer 30 milliarder.
Kina som u-land
Betales millioner av Vesten,
sammen med India og Saudi-Arabia
Det aller verste at det i tillegg til de mange milliardene som trengs til klimatiltak, betales det milliarder av dollar fra FNs klimafond til rike land som Kina og Saudi-Arabia fra Vesten. Kinas økonomi regnes som nr to i verden. Dette er kjent i Kongressen i USA og i EU-kommisjonen, men når dette blir kjent blant folk flest i Europa — mediene vil ikke klare å skjule det lenger — vil det økonomiske spillerommet for klimapolitikken bli enda mindre. Både Senatet i USA og Representantenes hus har (enstemmig) forlangt at det skal bli slutt på å betale konkurrenten Kina med statlige midler.
EUs politikk er mer til fordel for Kina enn for europeerne. Vi betaler altså Kina for at Kina kan levere elbiler som er 30-40 prosent billigere enn egne produserte. Tilsvarende for USAs befolkning. Så hjelper vi også fattige Saudi-Arabia med penger. Det er da smart?
USAs og EU-kommisjonens motstand mot at Kina, Saudi-Arabia og India skal støttes med milliarder dollar, og ikke være med på å betale, vil samtidig føre til at det blir problemer med å få til en avtale på den kommende klimakonferansen COP 29 i Baku. De tre landa vil neppe snu og begynne å betale sin andel av de 100 milliarder dollar i året. Og de vil sikkert få støtte av Brics som på konferansen vil konfrontere G7-landa.
Reformering av klimapolitikken
Peisers arbeid med reformering av klimapolitikken er følgende:
1. Radikale reformer av vitenskapelige og økonomiske råd til myndighetene
2. Gjøre klimagassmål og klimafinansiering avhengig av at Kina slutter å snylte på sin status som «utviklingsland»
3. Endre Storbritannias klimalov og EUs klimalovgivning i samsvar med dette
Cop28 — resultat?
Vinner Trump valget, trekkes USA ut av Parisavtalen, har han sagt. Han gjorde det forrige gang. Sjøl uten seier for Trump, har altså Kongressen sagt nei til å betale Kina, India og Saudi-Arabia. Så en ny avtale blir svært vanskelig, og møtet sjeldent geopolitisk konfliktfylt.
Benny Peiser forutsetter at de ikke blir noen enighet om de omstridte tusenvis av milliarder til klimatiltak generelt og at Kina må begynne å betale. Han mener likevel at COP 28 neppe blir helt mislykka, men likevel sånn at kampen om klimamilliardene vil bli skyvi til neste klimakonferanse. Det blir litt mindre fest denne gang enn tidligere.
Spøkelset blir reelt
Tilbakeslaget for klimaalarmismen blir endelig
Før de etablerte politikerne og mediene på slutten i fjor begynte å innse at spøkelset om tilbakeslag kunne bli en realitet, spådde en bekjent av meg for noen år sia at hele klimamyten kom til å rase som et korthus, omtrent som DDR falt sammen. Nå virker ikke det usannsynlig.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: Lexica.art
