Derimot: 2024 var et år da mye ble tydeligere. Men ikke slik mediene vil ha oss til å tro. – Derimot
derimot.no:
2024 – noen tilbakeblikk og noen lærdommer
Av Jan Christensen
2024 ble et år med nye lærdommer og forsterking av gamle.
Ensidig mediapåvirkning gir mange et forfalsket virkelighetsbilde. Sannheter blir til løgner, og omvendt. Våre politikerne er ofte veltalende showmenn og skuespillere. Ikke rart at den fremste av dem alle, ukrainaklovnen Zelensky, fikk stående applaus av et enstemmig Storting. Avgjørelser tas av ansiktsløse Brussel-byråkrater sånn at våre politikerne slipper å stå til ansvar overfor egne velgere.
Stadig flere innser at vårt demokrati ikke er et folkestyre, men at det er kuppet av pengefolk og karrierister.
Folk flest dysses ned i søvn og blir bortskjemte. Oljemilliardene gjør at mange av oss fortsatt kan sitte på toppen av verdens kransekake. Gjennom å selge ut stadig mer av eget land til gamle og nye kolonimakter, kan vi fortsatt kjøpe oss falsk trygghet.
Under har jeg samlet noen eksempler.
Jeg overraskes ikke om virkeligheten er verre.
Lærdom 1:
Norge er allikevel ikke verdens beste land
Vi har politikere som fører velgerne bak lyset, jukser, bedrar og korrumperer. Boligpriser som gjør folk hjemløse. Matpriser som bestemmes av et fåtall. Strømpriser og annen infrastruktur der det er fritt fram for private og statslønna spekulanter å tjene seg søkkrike.
Vi har stor arbeidsinnvandring fra EU-land, noe som både gjør Norge sårbart, og som gjør det vanskeligere for egne innbyggere – spesielt ufaglært ungdom – å få jobb.
Vårt oljefond er bundet opp til investeringer utenlands. Gjerne i amerikanske verdipapirer med tvilsomme fremtidsutsikter – ikke til utbygging av Norge. På samferdselssektoren går jernbanen fra den ene skandalen til den andre. Både på grunn av EU-krav om konkurranseutsetting der billigste vinner, og fordi det satses på konsulent-innleie framfor å bygge ut egen kompetanse. Å investere milliarder i krig og ulikheter, blir viktigere enn å bygge eget land.
Med ensidig presse og partielite som utpeker kandidater, er det ikke underlig at hjemmesitterne er vår største velgergruppe. Vårt folkestyre og ytringsfrihet eksisterer så lenge den ikke settes på prøve.
Lærdom 2:
Allierte som undergraver vår selvstendighet
Norge er – ifølge Grunnloven – «et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike». At realitetene er annerledes, skyldes ikke minst politikere med størst lojalitet til maktsentra utafor våre landegrenser. EØS-avtalen, der vi overlater lovgivningsmakten til EU og attpåtil betaler milliarder for å kunne handle med naboer, er et eksempel.
Vår NATO-tilhørighet et annet eksempel..
Fra min tid som brigadist i Nord-Norge, opplevde jeg offiserer som hadde egne lytteposter i Skibotn. De ventet på et russiske angrep, via Finland. Men til tross for ønsketenkinga hos norske militære, og krigsforbredende NATO-øvelser i Nord-Norge: Russland har aldri truet Norge. Vi har alltid hatt gode naboforhold, og i fellesskap kommet fram til gode og gjensidige avtaler. Blant annet om delelinjer, fiske i Barentshavet og økt samkvem mellom grenseboere.
Når forholdene de siste årene har blitt forverret, skyldes det ikke minst stadig flere amerikanske militærbaser på norsk territorium. Vi er blitt et oppmarsjområde for en ny verdenskrig. I tillegg presses vi til å sende store mengder drapsvåpen – og kanskje også militært mannskap – til en meningsløs Ukrainakrig. Sånt ødelegges århundrer med tillit, og setter vår sivilbefolkning i fare.
Om resultatet blir storkrig, kan en eventuell NATO-invasjon i Norge, ende med atomkrig. Hva er da vitsen med NATOs berømmelige paragraf 5?
Hva ville skjedd om et NATO/EU-skeptisk parti fikk flertall ved norske valg? Ville det blitt akseptert?
For noen uker siden lå en nasjonalist og fredsforkjemper an til å bli Romanias nye president. Valget erklært ulovlig. Ikke på grunn av valgfusk, men fordi hans meninger var uspiselige for EU/NATO-eliten.
Lærdom 3:
Ukraina er verken demokrati eller fredsforkjemper
I våre media er omkvedet: Om Ukraina taper krigen, vil flere land være i faresonen. Demokratiet og vestlige verdier trues.
Ukraina er et korrupt oligarkvelde uten demokratiske tradisjoner. Vestens støtte skyldes utelukkende ønsket om å svekke Russland og landets naturrikdommer.
Lenge før Russlands begrensede invasjon for 2,5 år siden, hadde president Zelensky forbudt over 10 opposisjonspartier. Ved forutgående valg fikk disse partiene om lag en tredjepart av stemmene.
Hvor er disse tilhengerne nå? Fengsla? Flykta?
Hvorfor nekter ukrainske ungdommer å delta i denne «forsvarskrigen»?
Hvorfor vil bare 10% av ukrainske flyktninger vende tilbake?
Zelensky fikk sitt velgermandat i 2019 fordi han ønsket fred med Russland. Seinere saboterte han inngåtte avtaler og går nå – med blant annet norsk støtte – til angrep på Russland.
Både Zelenskys og Putins presidentperioder utløp i våres. I Russland ble Putin gjenvalgt, i Ukraina sitter Zelensky fortsatt i presidentstolen. På overtid og med synkende oppslutning.
Russland har alt de trenger av råvarer. De er ikke – som Nazi-Tyskland – opptatt av «Lebensraum». Verken i Ukraina eller andre steder. De er heller ikke – som amerikanerne – opptatt av å bli verdensherskere. Deres ønske er å utvikle eget land. Trygge grenser og gode naboforhold er viktig forutsetninger. At ledende vestlige politikere ønsker å knekke Russland, og dele landet opp i småstater, er i dag den største trusselen mot verdensfreden.
Lærdom 4:
Verken budsjettdisiplin eller penger er hindring.
Større bruk av oljepenger – utenlands eller innenlands – enn det som den såkalte handlingsregelen legger opp til, har verken skadevirkninger for rentenivå, inflasjon eller sysselsetting. I hvert fall om en skal tro uavhengige eksperter. Om formålet er «edelt» nok, er våre rikspolitikere heller ikke redde for å pøse på med ekstrabevilgninger.
Til krigen i Ukraina foreslo eksempelvis regjeringa 15 milliarder i støtte for neste år. Opposisjonen, anført av Venstres Guri Melbye, ønsket å være «flinkest i klassen». Og resultatet? Et samlet Storting bevilget 35 milliarder og signaliserte samtidig at ytterligere krigsbevilgninger kunne bli aktuelt.
At milliardene går til en tapt krig, styrker våpenindustrien og forlenger levetiden til et korrupt regime, spiller underordnet rolle. Russerhat og politiske prioriteringer trumfer økonomi.
Lærdom 5:
Økende russer- og Kinahat
Fra min oppvekst i 50-åras Norge, ble jeg media-innprentet med antikommunisme. Sovjet og Kina var fienden, de var livsfarlige og kunne ta oss nårsomhelst. Bedre død enn rød.
Samme tankegang har i de siste årene fått ny oppblomstring i våre ledende media, der noen «eksperter» har klippekort.
Konklusjonene er nærmest gitt på forhånd. PST, Politiets sikkerhetstjeneste, puster til ilden, med utvisninger, arrestasjoner og hovedoppslag i Dagsrevyen som resultat. De mange henleggelser og frifinnelser forties.
En Ukrainakrig som tas ut av sin sammenheng.
Et Russland som ikke unnes trygge grenser, og som aldri har vært noen trussel mot Norge.
Et Kina som i første rekke er opptatt av sine egne innbyggeres ve og vel, men som også viser konkret solidaritet med verden utafor. Blant annet gjennom bistand og som viktig aktør i FNs fredsbevarende styrker.
For politikere som Erna Solberg er sånt vanskelig å svelge. I et nylig VG-intervju var hun bekymret over at «verden er under angrep av noen gamle kommunistregimer», og viser til hvordan Kina bygger veier i Asia og Afrika for å få innflytelse.
Hun kunne ha fortsatt: Ikke bare veier, men jernbane, havner og annen infrastruktur. Viktig for ethvert land som ønsker økonomisk vekst, og hjelp som kommer eget folk til gode. Samtidig er det sånn hjelp som skaper legitimitet både i landet som gir bistand og som mottar bistand. Win-win.
Norge har fulgt en annen vei – om jeg ser bort fra ren nødhjelp: Bistand til de som allerede har, både ute og hjemme.
Å føre naive nordmenn bak lyset gjennom veltalenhet og oppdiktede historier, er maktas bevisste politikk. Til lenger unna, til mindre kunnskap, til lettere å lure. I eventyrene finnes ingen grenser.
Eller for å si det med en av læremestrene i Washington, tidligere CIA-direktør Pompeo: Vi jugde, vi bløffet, vi stjal.
Lærdom 6:
Dobbeltmoral og folkemord som vestlig verdi
Israels kriger og brutalitet i Midtøsten har sprengt alle rammer for humanisme og menneskelighet.
Gjennom snart 15 måneder har Israel bombet og drept nærmere 50.000 palestinere, hvorav 70% kvinner og barn. Nye hundretusener er alvorlig såret og invalidisert.
Israels bombing og aggressivitet er kun mulig gjennom massiv våpenhjelp fra USA og EU-land som Tyskland og Frankrike. Israel ville for lengst ha vært bankerott om ikke landet fikk milliarder i vestlige investeringer, blant annet fra det norske Oljefondet.
En vestlig verden som smykker seg med fagre ord om demokrati og vestlige verdier, men som i praksis er støttespiller til dehumanisering og massemord på sivile palestinere, har ingen legitimitet som moralsk kompass. Deres «regelstyrte verden» er for hyklere og pengemakt.
Kontrasten til Ukrainakrigen er påfallende: Umiddelbar boikott av Russland. Israel som fortsatt medlem av det gode selskap, både i Melodi Grand Prix og idrettsarrangementer.
Lærdom 7: Kunnskapsløse politikere og manglende dømmekraft
Vi så det da NATOs avgående generalsekretær Stoltenberg i et TV-intervju hausset opp Kina som fare for verdensfreden. Mens vår nære allierte USA har startet 13 kriger i de siste 40 årene, har Kina ikke startet noen. Mens USA har 800 militærbaser rundt omkring i verden – hvorav 12 bare i Norge – har Kina en. I Djibouti, for å trygge skipsfarten mot pirater.
Stoltenbergs innsats stod til stryk. Allikevel er det sånne folk som har makt til å beordre norske marinefartøyer til SørKina-havet, og – til å utslette en hel verden.
Andre politikere fusker når det gjelder egne prestasjoner. Kameraderi-utnevnelser. Skattetriksing. Aksjehandel uten etikk og med innsideinformasjon. Statsråd Borten-Moe satset på våpenaksjer for å sikre sine barns framtid. Erna Solbergs ektemann fulgte aldri opp egne løfter om å kutte aksjehandel, og statsministerkona reagerte aldri.
Eier de ikke sunt folkevett og dømmekraft?
FrPs stjerneskudd Sylvi Listhaug støtter opp om et Israel som begår folkemord mot palestinere. Da Norge endelig – under de verste utryddelsene – anerkjente Palestina som stat (noe som burde vært gjort allerede i 1948, samtidig med at Israel ble anerkjent) – gikk hun på kondolansevisitt til den israelske ambassade og beklagde vedtaket.
At mangemillionæren Jonas Gahr Støre ble frontfigur i Arbeiderpartiet, forteller om et parti i utakt med sitt grunnfjell. At Støre vegrer å gjøre noe med strømpriser, boligpriser, matpriser og nederlagsdømte grønne prosjekter, samtidig som han aksepterer årslønner på 20-30 millioner kroner til ansatte i statsselskaper, gjenspeiler en klassetilhørighet fjernt fra arbeiderklasse og solidaritet.
Lærdom 8:
Skolenedleggelser er en villet politikk for å fremme sentralisering.
De siste årene har mange grunnskoler og videregående skoler blitt nedlagt. I Drammen ble det foreslått å legge ned 6 barneskoler. I Innlandet fylke, tidligere Hedmark og Oppland fylker, er det vedtatt å legge ned 6 videregående skoler/skolesteder.
Skolene er livskraften i lokalsamfunnene. Skolenedleggelser fører til fraflytting. I sine valgprogrammer er partiene positive til å bevare skolene – «nærskoleprinsippet». Allikevel stemte våre største partier for de nevnte skolenedleggelsene i Innlandet. Begrunnelsen er synkende elevtall, vanskelig økonomi og nødvendige innsparingstiltak.
I Drammen synes seieren å være sikret. Ingen skoler legges ned – kommunepolitikerne våger ikke å gå imot en massiv folkeprotest.
I Innlandet er veien lenger til prinsippløse og arrogante fylkespolitikerne. Folkelige protester hjelper ikke.
Å redde skolene i Innlandet hadde en prislapp på rundt en halv milliard kroner. Å legge ned vil høyst sannsynlig koste langt mer i form av fraflytting og sentralisering.
En halv milliard – det er drøye en prosent av det vi bevilger til fortsatt Ukrainakrig. Og sannsynligvis langt mindre enn den «Nansenhjelp» som forsvinner i lommene til korrupte ukrainske politikere.
I Norge har vi et offentlig skolesystem. Skolenedleggelser undergraver dette systemet, og baner veien for privatdrift. I Innlandet: Sikkert greit for Høyre og Fremskrittspartiet. Overraskende at også Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne henger seg på.
Det er ikke «distriktsvennlige» lokalpolitikeres jobb verken å utrede nedleggelser av lokalskoler eller å stemme for nedleggelser. Det er lokalpolitikernes oppgave å presse staten til å bidra med tilstrekkelige midler.
Om skoler skal legges ned, må det skje i samråd med berørte.
Synkende elevgrunnlag er intet argument. Om så var tilfelle, hvorfor er det da ingen nedre elevtalls-grense for privatskoler som søker statsstøtte?
Lærdom 9:
Ytringsfrihet for Maktas meninger – sensur for de som tenker annerledes.
Ytringsfrihet er viktig for meningsmangfold og toleranse. Grunnlovens paragraf 100 sier at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».
Norsk presse eies ikke av staten, men av private interesser. Likerklikk og profitt – ikke opplysning – er deres primære interesse. Tanker og ideer som går mot herskende meninger, refuseres. Også i Klassekampen.
Maktpersoner dominerer debattene. De slipper unna med koseintervjuer og manglende oppfølgingsspørsmål. Da journalist Yama Wolasmal valgte å teste Stoltenbergs kunnskapsgrunnlag i statseide NRK, ble det bråstopp for etterfølgende programmer.
Tidligere statsminister Torbjørn Jagland har ved flere anledninger anklaget norske media for ensidighet, ikke minst når det gjelder vårt syn på Russland.
Etter 12-års innesperring uten lov og dom ble endelig Wikileaks grunnlegger Julian Assange sluppet fri fra høysikkerhetsfengslet i England. Hans «forbrytelse» var å avsløre amerikanske krigsforbrytelser i Irak. Så lenge avsløringene ga lesere og seere, var media interessert. Seinere ble det mer taust. Kanskje på grunn av myndighets-trusler om sanksjoner?
Sosiale media er for mange et pustehull. Men også her praktiseres sensur, som for eksempel i privateide Facebook.
I forrige nyhetsbrev skrev jeg om Kenya. Selvopplevde inntrykk og med bilde av kinesisk jernbane, tatt av meg. «Folkefiende» Pål Steigan la, med min velvillige tillatelse, artikkelen ut på sin Facebookside. Der ble den raskt fjernet. Av Facebook. Hvorfor?
Nei til EU har også svin på skauen. For et par år siden publiserte steigan.no faksimile av en Nei til EU-løpeseddel, og ble avkrevd nærmere 6.000 kroner for «ulovlig» bruk.
Å knekke og uskadeliggjøre meningsmotstandere med høye bøter er en velkjent og feig taktikk for å svekke mangfold og ytringsfrihet. Hvordan Nei til EU henger seg på, og også har prøvd å bringe oss til taushet, skal du få høre mer om i et kommende nyhetsbrev.
Jan Christensen
