Den norske innsatsen under 2. verdenskrig: Løgn og omskriving

Derimot.no

derimot.no:

Denne artikkelen om den kontinuerlige historieforfalskningen som har pågått i Norge etter den andre verdenskrig er helt nødvendig å repetere. For det var ikke slik at det var «gutta på skauen» som frigjorde Norge. Det var det først og fremst Sovjetunionen som gjorde.

De som hjalp til av norske krefter var kommunistene i Norge, krigsseilerne, partisanene i Finnmark og slike som Asbjørn Sunde-gruppen på Østlandet. «Gutta på skauen» gjorde lite av seg før krigen var slutt. Da dukket de opp i nypressete uniformer som helter i våre medier.

Denne artikkelen forteller en historie som en ikke vil at de som kommer etter oss skal vite noe om. Ikke minst av den grunn er det helt nødvendig å servere den gang på gang. Uten å kjenne historien risikerer en å gjenta de samme feilene som de før gjorde.

Knut Lindtner (redaktør derimot.no)

Kommunistene drev effektiv kamp mot okkupantene.

Hylles ikke i ettertid.

I Norge hylles de som ikke ville sabotere den tyske krigsindustrien. De som samarbeidet og drev passiv motstand, hjemmefronten og Milorg, ble de store heltene. De var også støttet av næringslivet (kapitalistene) som produserte for fullt hele krigen for den tyske krigsmakten og tjente store penger på det. Helge Krogh har skrevet om dette i boka «6. kolonne».

Helge Krog var sønn av kvinnesaksforkjemperen Cecilie Thoresen (1858–1911), som også var Venstre-politiker og Norges første kvinnelige student, og juristen Fredrik Arentz Krog (1844–1923), som var bror til kvinnesakspionéren Gina Krog. Helge Krog var gift med oversetteren Eli Krog (1891–1970) fra 1912 til 1947, seinere samboer og ektefelle av Tordis Maurstad (1901–1997) fra 1949 til han døde i 1962. (Fra Wikipedia)

Mer fra Wikpedia om Helge Krogh:
Han ga i 1944 anonymt ut pamfletten 6-te kolonne, et skrift som etter krigen, da forfatteren ble gjort kjent, skapte stor debatt og avfødte til dels sterk kritikk mot Krog. I pamfletten gikk Krog til angrep på ledelsen av Hjemmefronten, som i følge ham førte et dobbeltspill der de, samtidig som de gikk hardt ut mot de norske quislingene, tjente penger på handel med den tyske krigsindustrien. Han trakk blant annet frem det faktum at Milorg ikke drev med industrisabotasje. Da skriftet ble nyutgitt, under forfatterens eget navn, i 1946 inkluderte han også en kritikk av landssvikoppgjøret der han ga uttrykk for at han mente at industriherrene og krigsprofitørene – den sjette kolonne – slapp alt for lett unna. I 2015 ble 6-te kolonne kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.

De som drev effektiv motstand, med sabotasjeaksjoner, spredning av illegale aviser og spionasje mot de tyske nazistenes militærmaskin, altså NKPs motstandbevegelse, Osvald-gruppen, Partisanene i Finnmark og krigsseilerne våre, de forbigåes i stillhet. Hele etterkrigshistorien om andre verdenskrig, både i Europa og i Norge, er så ensidig beskrevet at den nærmest må sies å være løgnaktig.

Ganske fort etter okkupasjonen ble NKP forbudt, som det første politiske partiet. Dermed var saken for mange klar for mange NKP-medlemmer. Okkupasjonen var også rettet mot dem. Men NKP kritiseres fordi motstandskampen ikke startet umiddelbart etter den tysk-nazistiske okkupasjonen.

Men hva gjorde de øvrige politiske partiene? La de sin politiske virksomhet på is, slik partiforbudet til okkupasjonsmakten krevde? Startet noen av de andre politiske partier enn NKP aktiv motstand mot okkupasjonsmakten? Hva gjorde f.eks. partiet Høyre? Eller de andre politiske partiene?

To ganger vedtok Stortinget i denne perioden (september 1940) å avsette den norske kongen. Dette er så dramatisk at det er en sensasjon i ettertid. Men det er praktisk talt ingen som har hørt om dette i dag.

Ingen kjenner heller til riksrådsforhandlingene som pågikk like etter den tyske okkupasjonen og som nesten førte til et kompromiss hvor Quisling kunne godkjennes som statsminister. Presidentskapet sendte i denne sammenheng en anmodning til kongen den 27 juni 1940 hvor de anmodet om hans avgang. Kongen nektet (veto).

I det hele tatt foregikk det svært mye i denne perioden som ikke kommer offentligheten for øre fordi hele eventyret om motstandskampen mot den tyske okkupasjonen ville bli forstyrret og heltedyrkelsen av de som minst fortjener det, ville få et skudd for baugen.

I tidsskriftet Fri Fagbevegelse (2009) intervjuer Morten Conradi flere av motstandskjempere under 2. verdenskrig og her fremgår det:
Mens det i praksis var forbud mot sabotasje i Milorg før sommeren 1944 fordi man fryktet tyske represalier, var sabotasje et sentralt element i Osvald-organisasjonens motstandsfilosofi allerede i 1941. I februar 1942 hadde «Osvald» sprengt stasjonsbygningene på Øst – og Vestbanen. Deretter fulgte aksjonene som perler på en snor. Men det var først etter sprengningen av Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, at alarmklokkene gikk. I et brev til utenriksminister Trygve Lie i London skrev Hjemmefronten: «Vi ber Dem om å gjøre alt det som står i Deres makt for å hindre terroristiske handlinger etter den linje kommunistene har slått inn på.»

Videre i artikkelen heter det:

Josef Monsrud:…
– Det var himmelvid forskjell mellom de to retningene. «Osvald» har mye av æra for at folk i dette landet fikk vite at motstandsviljen levde. Hadde ikke vi aksjonert, ville vi sovnet alle sammen, sier Monsrud.

I likhet med flere av Osvald-organisasjonens medlemmer gikk Kåre Gramer over i Milorg etter at Osvaldorganisasjonen ble oppløst høsten 1944.

– Jeg var en av «gutta på skauen », selve symbolet på frigjøringskampen. Vi hadde flust med våpen og sprengningsutstyr, men ikke noe av det ble brukt. Det var vi som ble helter mens «Osvalds» innsats ble forbigått i taushet. Men det vi gjorde i Milorg var bare blåbær mot det Asbjørn Sundes gutter gjorde. Det viser jo tapstallene.

Er det noen i dag som vet at det var flere «linjer» i kampen mot den nazistiske okkupasjonen av Norge? Neppe.

De som ofret alt, NKP mistet 21 av 23 sentralstyremedlemmer, ble stemplet som landsforrædere og innsatsen deres er forbigått i all stillhet etter krigen. De har vært dømt til fullstendig taushet i 70 år nå.

Også internasjonalt er løgnen og omskrivingen total. Nesten ingen i Norge kjenner slaget om Moskva høsten 1941 som påførte Tyskland deres første store nederlag. Nesten ingen kjenner til slaget om Kursk-buen som knekket Tysklands panzer-våpen. Beleiringen av Leningrad er ukjent for de fleste. Stalingrad kjenner noen, men bare som et av flere store slag. Mange oppfatter D-dagen som krigens vendepunkt, noe det overhode ikke var. Det var vestmaktenes siste mulighet å komme seg til Tyskland før Sovjet tok hele landet.

Er det noen som kjenner Litsa-fronten? Det gjorde ikke heller jeg før jeg passerte minnesmerket i 1997 på vei mot Murmansk. Er det noen som vet hvilke tyske krigskrefter som befant seg i Finnmark under krigen? Praktsik talt ingen i Sør-Norge hvor de fleste har en forestilling om at Rjukan-aksjonen var det viktigste som skjedde. I angrepet mot Murmansk deltok 50000 tyske bergjegere. I Lakselv på Banak flyplass var det stasjonert opp til 20000 tyskere under krigen. Stedet hadde for første og siste gang i historien et sykehus (lasarett).

Fra minnesmerket på Litsa

Realiteten er at 2. verdenskrig i Europa ble avgjort på Øst-fronten, men i Norge er det bare Milorgs «beskjedne» innsats som hylles sammen med Englands «beskjedne» innsats. De som ofret mest levnes ikke mye ære hverken i Norge eller internasjonalt. Boikotten av Russlands markering av avslutningen av 2. verdenskrig føyer seg inn i den samme æreløse tradisjonen i Norge.

Les den fortiete boken «6. kolonne» av Helge Krogh og NKPs «Hvitbok om 1940» for mere fakta. Det en får i skolebøkene er nærmest en forfalskning og en omskriving av det som skjedde.

Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 16 360 ganger.

Post Views: 13 694

Les artikkelen direkte på derimot.no