bullotv.no:
bullotv.no:
I lys av Saga og Iris-saken sendte frilansjournalist Eirik Værnes denne mailen til oss:
I forbindelse med artikkelen om Petter og Monica som mistet sine barn(Saga og Iris) til barnevernet, tok jeg kontakt med advokat Barbro Paulsen, som tidligere har representert familien. Hun har hatt flere barnevernssaker, og fortalte meg om hvordan barnevernet opererer, og hvordan det å gripe inn i familier som trenger hjelp har gått fra å bidra økonomisk til familiene, til å hente barna vekk fra biologiske foreldre og heller gi pengene til de nye fosterforeldrene. Det er mulig å tjene opp til én million kroner på dette årlig, forteller hun.
Vi har en tjeneste som skal være der for barn og familier som trenger det, men som i stedet ofte bidrar til å gi dem som blir rammet livsvarige traumer, mens andre blir beriket. Ofte henter også barnevernet unger på syltynt grunnlag. Hele tusen barn blir tatt hvert år!
Les intervjuet lengre nede på siden!
Bullo TV redigerte og publiserte foreldrene sin video fra akuttvedtaket.
Barnevernet kidnappet Saga og Iris! Politiet hjalp til… Svein tar saken!
Journalist, musikere og poet , Eirik Værnes kommer til Slottstock Festivalen:
Les gjerne mer om festivalen:
Eirik Værnes har intervjuet barneverns-advokat Barbro Paulsen. Et svært oppklarende intervju og viktig innlegg i barneverns-debatten, les intervjuet her:
Intervjuet ble først publisert på Steigan den 11. juni 2025:
Barnevernet har blitt en milliardindustri!
Hvert år blir tusen barn hentet fra sitt hjem av det norske barnevernet. Livslange traumer kan oppstå hos familien, mens andre tjener gode penger på omplasseringen. I fjor ble 1123 barn tatt vekk fra hjemmet sitt med akuttvedtak, ifølge Bufdir. (1) De fleste av plasseringene ble gjennomført med tvang. Barna ender opp hos fosterforeldre, på institusjon eller i beredskapshjem.
Advokat Barbro Paulsen har representert mange foreldre i deres kamp for samvær med egne barn. Hun mener at det å rive et barn bort fra sine tilknytnings- og omsorgspersoner – som oftest foreldrene – er noe av det mest inngripende man kan gjøre.
- Det skaper ofte dype og varige traumer, og følger dem inn i voksenlivet i form av psykisk uhelse, uro og tilknytningsvansker.
Paulsen refererer til psykolog Sven Rolfsen.
- Mange av barna jeg møter bærer på det Rolfsen kalte ‘emosjonell fattigdom’ – et stille tap av trygghet, tilhørighet og selvverdi.
Norge har flere ganger blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Ikke nødvendigvis for å gripe inn i familier, men for det som skjer etterpå, forklarer hun. Det legges ikke til rette for å gjenforene barn med foreldrene.
- Ifølge både barnevernsloven og EMK artikkel 8 skal alle omsorgsovertakelser være midlertidige, men i praksis blir de ofte permanente. Norge dømmes for å ikke legge til rette for tilbakeføring, for sterkt begrenset samvær, og for at barn mister kontakt med foreldre og storfamilie. Det fører til brudd i tilhørighet og identitet, og mange av barna utvikler tilknytningsvansker og psykiske problemer i voksen alder.
(EMK: Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet i Roma 4. november 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den trådte i kraft 3. september 1953 da den var blitt ratifisert av tilstrekkelig mange av Europarådets medlemsstater. Ratifikasjon av konvensjonen er ett av kriteriene for å bli medlem av Europarådet. Konvensjonen har to autentiske språkversjoner: fransk og engelsk.)
Intervjuet fortsetter nedfor, men først den 30. episoden av Svein tar saken med de tapre foreldrene, Petter og Monica som ikke gir opp kampen for jentene sine, Saga og Iris:
Child Protection on the Wild Road with Svein Østvik. Ep. 30
Intervjuet fortsetter:
Milliardindustri
Barbro Paulsens far var også advokat. Hun husker at det i hans tid var vanlig at biologiske foreldre med økonomiske utfordringer kunne få støtte til fritidsaktiviteter for barna – som SFO, hockey eller fotball – for å avlaste og bevare familiestrukturen. En type forebyggende hjelp som er nesten fraværende i dag.
- Nå ser vi i stedet at de store pengene flyter til fosterhjem og institusjon, først etter at barna er tatt – ikke før, sier hun.
Barnevernet setter oftere inn tiltak i familier med dårligere råd, allikevel er det lite fokus på å bedre deres økonomiske situasjon, ifølge forskning publisert på Fontene.no. (2)
Paulsen reagerer på hvordan pengene blir fordelt.
- Det er veldig rart at man yter så enorm økonomisk støtte, en full årslønn for en fosterfamilie, for å ta vare på et barn, mens den biologiske familien aldri lenger får tilbud om økonomisk støtte. Det er utenfor barnevernets mandat.
- Dette handler ikke om mangel på midler, men om hvordan ressursene fordeles, sier Paulsen.
Hun viser til at det årlig brukes rundt 14 milliarder kroner på barnevernsrelaterte tiltak – midler som i stor grad kanaliseres til plasseringer utenfor hjemmet, fremfor forebyggende innsats og støtte til biologiske familier.
- Hvis en familie sliter økonomisk, så blir kraften i familien sugd ut, og bekymringene større, konfliktnivået mellom foreldrene øker, sier hun.
Paulsen peker på at det finnes dokumentasjon som viser at kommuner med dårlig økonomi oftere plasserer barn utenfor hjemmet.
- Det høres brutalt ut, men når staten dekker store deler av kostnadene for plassering, mens hjelpetiltak i hjemmet belastes kommunen selv, så oppstår det skjeve insentiver. Dette er påpekt av både Riksrevisjonen og i flere offentlige utredninger. Det handler ikke nødvendigvis om vond vilje – men om et system som i praksis kan gjøre det mer lønnsomt å ta barn enn å hjelpe familien.
De 14 milliardene er samlede barnevernsutgifter på nasjonalt nivå, som inkluderer både kommunale og statlige utgifter, forklarer hun.
En betydelig del av dette kanaliseres til private velferdsaktører, og det er et faktum at enkelte selskaper har hatt store overskudd – noe som er omtalt i flere rapporter og i Riksrevisjonens merknader til barnevernstjenesten, forklarer hun.
- Jeg sier ikke at alle aktører handler ut fra økonomiske motiver – men når vi ser milliardbeløp i omløp, må vi tørre å stille spørsmålet: Hvem tjener på dette, og hvordan påvirker det vurderingene som gjøres om barns liv?
Det offentliges veiledende satser ligger noe lavere, men i privat regi – særlig ved tiltak organisert via private aktører som Stendi – kan total utbetaling til fosterfamilier komme opp mot 1 million kroner årlig, ifølge Paulsen. Særlig ved omfattende særskilte behov eller institusjonslignende tiltak. Beløpet består ikke bare av godtgjørelse, men også skattefrie utgiftsdekninger, kompensasjon for fravær fra arbeid og eventuelle tillegg for beredskap eller utfordrende omsorgsoppgaver.
Stendi A/S er Norges største leverandør av omsorgstjenester. De tilbyr plassering i institusjoner og fosterhjem. I 2023 hadde selskapet en omsetning på 2,4 milliarder kroner.
- Fosterhjem kan bli en stabil og betydelig inntektskilde, og det er noe vi som jurister er nødt til å reflektere over, sier Paulsen. – Fordi det samtidig skaper strukturelle insentiver i et system hvor det handler om barn. I min fars tid som advokat kunne biologisk familie få økonomisk støtte som hjelpetiltak. I dag ligger dette utenfor barnevernets mandat og slike tiltak gis ikke.
Mens biologiske foreldre som sliter økonomisk ofte ikke får den hjelpen de trenger, får fosterforeldre god økonomisk hjelp til å klare seg.
Å få småbarn i huset er krevende og innebærer en stor forandring i forholdet og i livet generelt. Økonomiske utfordringer blir en ekstra belastning. Men dette ser ofte ikke de barnevernsansatte som et problem, ifølge forskningen publisert på fontene.no.
Hvordan skal barn bli hjulpet når grunnleggende problemer overses, og barn blir tatt, med den følgen at mange foreldre og barn blir traumatisert? Det er lønnsomt for fosterforeldre og private aktører, og skaper mentale sår som kan vare livet ut for andre.
Kontaktet av aktivister
- Advokater som har mer ordinære saker, har kanskje ikke et like negativt farget syn på barneverntjenesten som jeg har fått, sier Paulsen. – Men jeg tar med i konteksten at jeg ofte blir kontaktet av mennesker som er fritenkere og som har sterk autonomi og suverenitet i forhold til hvordan de ønsker å leve sine liv.
Paulsen tror det handler om at hun er tydelig i sitt verdigrunnlag og har vært en synlig kritisk stemme. Hun mener at når man står støtt i det, tiltrekker man seg gjerne mennesker som også tenker utenfor systemets rammer – fritenkere, aktivister, de som ikke alltid passer inn.
- Det er ikke noe jeg nødvendigvis oppsøker, men det skjer nok fordi jeg selv har en stemme som ikke lar seg temme, når jeg ser urett skje.
De fleste i Norge innretter seg etter beskjedene de får, og normene som er allment akseptert, sier hun. Man skal ikke gjøre mye for å bevege seg utenfor A4-boksen. Mennesker som velger alternative livsstiler med hjemmeskole, hjemmefødsel og alternativt kosthold kommer i konflikt med systemets fastlåste holdninger. Barbro tror at disse menneskene «aktiverer systemet».
- Jeg hadde en sak med en kritisk journalist, som fikk en bekymringsmelding fra en journalist i et annet mediehus. Hun sa hun var bekymret for mors virkelighetsbilde. Barnevernet satte i gang en tre måneder lang undersøkelse med intervju og hjemmebesøk, for å undersøke om mor tenkte feil.
Endrer ikke standpunkt
Noen ganger blir bekymringsmeldinger sendt uten at foreldrene har gjort noe galt, og saksbehandlere kan gjøre feil. Men skaden kan være vanskelig å rette opp i, når noe først er skrevet ned i et dokument. Mellom foreldre og barnevern oppstår det steile fronter.
- Det jeg i de siste fem årene har sett gå som en rød tråd i saker som dreier seg om barnevern og psykisk helsevern er uviljen til å endre standpunkt etterhvert som ny fakta kommer på bordet.
Paulsen mener det er en urovekkende parallell mellom barnevernssaker og saker innen psykisk helsevern. I begge systemene skrives det rapporter om foreldre eller tvangsinnlagte personer på en måte som systematisk tolker deres adferd i verste mening, forklarer hun.
- Det kan være små detaljer – en tone, en formulering, en reaksjon – som trekkes frem og males ut som bekreftelser på at noe er galt. Språket i disse rapportene er ofte preget av tolkninger og antakelser, og bidrar til å sementere et bilde av foreldrene eller pasienten som ustabile, farlige eller uegnet. Når dette skjer, blir det nærmest umulig for den private parten å komme til orde med sin egen virkelighetsforståelse eller rette opp misforståelser.
Ofte er det to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som belyses.
- Damned if you do, damned if you don´t.
Paulsen forteller hvordan barnevernet i rapporter beskriver foreldre på en måte som ikke stemmer med virkeligheten, og hvor normale følelser blir tolket som et uttrykk for noe sykelig:
- Om de private partene samarbeider, så blir informasjonen brukt mot dem, nesten kategorisk på en negativ måte. Og hvis de ikke samarbeider, så er de «tildekkende», fremstår som «paranoide» og «mistenksomme til systemet». Da blir dét brukt mot dem. Og hvis de blir forbanna, trist eller lei seg, blir det brukt ord som «aktivert», «ustabil», og «manglende evne til mentalisering».
Slik tegner barnevernet et negativt bilde av foreldrene ved hjelp av ord som høres profesjonelle og fine ut.
- Uansett hvor godt man bygger opp en ordentlig bevisførsel og sender inn i god tid før man skal i rettergang, så endres ikke det fastsatte standpunktet om hva som er sannheten i saken.
Det biologiske prinsipp
I 1952 kom filmen «A Two Year Old Goes To Hospital». Der følger psykoanalytiker James Robertson en to år gammel jente som blir innlagt på sykehus uten foreldrene i åtte dager. Jenta går gjennom tre faser. Protest mot innleggelsen, fortvilelse og til slutt apati og tilbaketrekning.
Filmen ble viktig for å vekke forståelsen for hvordan barn opplever adskillelsen fra foreldre. Sammen med forskningen til John Bowlby om barns tilknytning til omsorgspersoner, førte filmen til at sykehus etterhvert endret sin praksis og lot foreldre bli med når barn skulle behandles, og overnatte sammen med dem.
John Bowlby utviklet tilknytningsteorien, om hvordan barns tilknytning til omsorgspersoner legger grunnlaget for deres senere evner til å danne relasjoner, regulere følelser og takle stress i voksenlivet. På 1970-tallet fikk Bowlbys forskning større tyngde, da utviklingspsykologen Mary Ainsworth underbygget hans teori med ytterligere forskning.
- Denne forskningen danner grunnlaget for det vi i dag vet om betydningen av tilknytning, trygghet og kontinuitet i barnets omsorgsrelasjoner – noe barnevern og rettsvesen dessverre ofte ser totalt bort fra, sier Paulsen.
Paulsen forklarer at det gir dyptgående skadevirkninger å separere barn fra foreldre. Selv i de familiene der det faktisk er reell omsorgssvikt, så klarer ungene seg dårligere i voksenlivet, dersom kontakten med tilknytningspersoner opphører, sier hun.
Viktigheten av trygg, stabil og kontinuerlig kontakt med omsorgspersoner er godt dokumentert. Det danner grunnlaget for et stabilt voksenliv. Når kontakten ikke er der eller brytes opp kan det gjøre skade.
Nå opplever Paulsen at man har gått vekk fra det biologiske prinsippet. Det står fortsatt i lovteksten, men tas ikke med i praksis, og nevnes sjeldnere og sjeldnere i domsavsigelsen. Nå er det det utviklingsfremmende prinsippet som vektlegges i større grad.
Norge blir dømt i EMD, ikke nødvendigvis dømt for å gå inn i en familie, for det er familier som trenger hjelp, men fordi de ikke legger til rette for samvær eller tilbakeføring etter overtakelse. Det blir ikke tatt hensyn til barnets tilknytning til sitt opphav og sine røtter, og storfamilien blir revet ifra dem. Noe som kan gjøre at de får store tilknytningsproblemer i voksenlivet. Selv i saker med stor omsorgssvikt.
Hvis det ikke har skjedd omsorgssvikt, så er det alltid et håp om å få barna tilbakeført, sier Paulsen. Men når barna kommer tilbake så har de jo opplevd irreversibel skade.
Både barna og foreldrene er traumatisert, og de kan ikke ta imot hjelp fra et system som har sviktet dem.
(1) https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/barnevern/akuttvedtak/?utm_source=chatgpt.com#section-74
Les om Petter og Monicas kamp for sine barn:
Stendi A/S har blitt kontaktet om størrelsen på utbetalinger til fosterforeldre. De påpeker at takstene på godtgjøring for spesialiserte fosterhjem er satt av Bufdir/Bufetat. Og at det er Bufetat som bestemmer godtgjøring for hvert enkelt hjem, også de private. Bufdir har blitt forsøkt kontaktet, men har ikke svart.
Se mye mer om Saga og Iris saken her:
0 %
0 %
0 %
0 %
0 %
0 %
