Å stille relevante spørsmål er helt nødvendig for å få riktige svar

Olehartattordet.blogg.no:

Boken kan kjøpes her

 

 

“Når vi stiller essensielle spørsmål, forholder vi oss til det som er nødvendig, relevant og uunnværlig i en aktuell sak. Vi erkjenner hva som er sakens kjerne. Vi tenker på en jordnær og disiplinert måte. Vi er klare til å lære. Vi er intellektuelt i stand til å orientere oss.

 

Det er ikke mulig å være en god tenker og en dårlig spørsmålsstiller. Spørsmål definerer oppgaver, uttrykker problemer og avgrenser problemstillinger. De driver tenkningen fremover. Svar, derimot, signaliserer en full stopp i tenkningen. Det er først når et svar genererer nye spørsmål, at tanken fortsetter som en undersøkelse. Et sinn uten spørsmål er et sinn som ikke er intellektuelt levende.

 

Stiller man ikke spørsmål så oppnår man heller ikke forståelse forståelse. Overfladiske spørsmål gir overfladisk forståelse, og uklare spørsmål gir uklar forståelse. Hvis du ikke aktivt genererer spørsmål, er du ikke oppriktig engasjert i læring. Tenkning innenfor fagområder drives ikke av svar, men av essensielle spørsmål. Hvis de som la grunnlaget for et fagfelt – for eksempel fysikk eller biologi – ikke hadde stilt grunnleggende spørsmål, ville ikke fagfeltet blitt utviklet i det hele tatt. Ethvert intellektuelt felt er født ut av en klynge essensielle spørsmål som driver bevisstheten til å forfølge bestemte fakta og forståelser.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

 

 

Dogmatisk absolutisme og subjektiv relativisme:

 

Noen mennesker, dogmatiske absolutister, mener at alle spørsmål har ett og bare ett riktig svar. Subjektive relativister, forsøker å redusere alle spørsmål til subjektive meninger. De mener at det ikke finnes riktige eller gale svar på noe spørsmål, men at alle spørsmål er meningsspørsmål: “Jeg har min mening, og du har din. Min er riktig for meg, og din er riktig for deg.” Verken absolutisten eller relativisten gir rom for spørsmål om begrunnet dømmekraft.

 

Mange viktige spørsmål krever vår beste dømmekraft. Det kreves når vi sitter i en jury, når vi vurderer en politisk kandidat, når vi velger side i en familiekrangel, når vi bestemmer oss for å støtte en utdanningsreform, når vi bestemmer oss for hvordan vi skal oppdra barna våre eller hvordan vi skal bruke pengene våre. Dømmekraft basert på fornuftige resonnementer er mer enn bare fakta eller meninger. Når man resonnerer godt gjennom motstridende systemspørsmål, gjør man mer enn å konstatere fakta. Et velbegrunnet standpunkt kan heller ikke beskrives som en ren «mening». Vi kaller av og til en dommers dom for en «mening», men vi ikke bare forventer, vi krever, at den skal være basert på relevante bevis og gode resonnementer.

 

Når spørsmål som krever en begrunnet vurdering, reduseres til spørsmål om subjektive preferanser, oppstår det en falsk kritisk tenkning. Noen mennesker kommer da til ukritisk å anta at alles «mening» er like mye verdt. Deres evne til å sette pris på betydningen av intellektuelle standarder reduseres, og vi kan forvente å høre kommentarer som disse: “Hva om jeg ikke liker disse standardene? Hvorfor kan jeg ikke bruke mine egne standarder? Har jeg ikke rett til å ha min egen mening? 

 

Hva om jeg liker å følge intuisjonen min? Hva om jeg synes åndelighet er viktigere enn fornuft? Hva om jeg ikke tror på å være rasjonell? Når folk avviser spørsmål som krever gode bevis og gode resonnementer, ser de ikke forskjellen mellom å legge frem legitime grunner og bevis til støtte for et synspunkt og det å bare hevde synspunktet. Intellektuelt ansvarlige personer, derimot, anerkjenner vurderingsspørsmål for det de er: spørsmål som krever at man tar hensyn til alternative synspunkter. Sagt på en annen måte: Intellektuelt ansvarlige personer innser når et spørsmål krever god argumentasjon (fra flere synsvinkler), og de oppfører seg i samsvar med dette ansvaret. Det betyr at de innser når det finnes mer enn én rimelig måte å besvare et spørsmål på.

 

For å avgjøre hvilken av disse tre typene spørsmål vi har å gjøre med (i en gitt sak), kan vi stille følgende spørsmål: Finnes det relevante fakta vi må ta stilling til? Hvis ja, er det enten de faktiske forholdene som avgjør spørsmålet (og vi har å gjøre med et prosedyrespørsmål), eller så kan de faktiske forholdene tolkes på ulike måter (og spørsmålet er diskutabelt). Hvis det ikke finnes noen fakta å ta hensyn til, er det et spørsmål om personlige preferanser. Husk at hvis et spørsmål ikke er et spørsmål om personlige preferanser, må det finnes noen fakta som har betydning for spørsmålet. Hvis fakta avgjør spørsmålet, er det et prosedyrespørsmål i «ett system».

 

Når vi tar kontroll over tenkningen vår, gjør vi det gjennom spørsmålene våre. Vi beveger oss bort fra spørsmål som er udisiplinerte, fragmenterte og tilfeldige. Vi går fra å bare stille spørsmål til å stille spørsmål systematisk, omfattende og med et bredt perspektiv. Denne måten å stille spørsmål på kalles noen ganger «sokratisk» utspørring. Den sokratiske spørreren går dypt inn i tenkningen. Det ordet «sokratisk» tilfører den vanlige utspørringen, er systematikk, dybde og en sterk interesse for å vurdere tingenes sannhet eller sannsynlighet.

 

Hverdagen er en endeløs rekke av beslutninger. Noen avgjørelser er små og ubetydelige, mens andre er store og livsavgjørende. Når vi konsekvent tar rasjonelle beslutninger, lever vi et rasjonelt liv. Når vi konsekvent tar irrasjonelle beslutninger, lever vi et irrasjonelt liv. Rasjonelle beslutninger maksimerer livskvaliteten uten å krenke andres rettigheter eller skade deres velferd. Rasjonelle beslutninger maksimerer sjansene for et vellykket og tilfredsstilt liv. Hverdagen vår er fylt av problemløsningssituasjoner. Jo bedre vi er til å løse problemer, desto mer tilfredse og rasjonelle blir livene våre.

 

 

Fire nøkler til god beslutningstaking er:

 

 

1. Å innse når du står overfor en viktig beslutning

2. Å identifisere alternativene nøyaktig

3. Å foreta en logisk evaluering av alternativene

4. Å handle ut fra det beste alternativet

 

 

Gode tenkere stiller rutinemessig følgende typer spørsmål når de skal ta beslutninger:

 

 

Hva bør være mitt hovedmål med å ta denne beslutningen?

Fra hvilket ståsted ser jeg på denne beslutningen?

Hva er det nøyaktige spørsmålet jeg prøver å besvare? Hvilken informasjon trenger jeg for å besvare dette spørsmålet?

Hva kan jeg trygt anta når jeg resonnerer meg frem til denne beslutningen?

Hva er alternativene i denne situasjonen?

Hva er de sannsynlige konsekvensene av at jeg bestemmer meg for det ene eller det andre?

 

 

 

Et av de vanligste problemene når man skal ta stilling til komplekse spørsmål, oppstår når problemstillingen er uklar. Når spørsmålet er uklart eller vagt, har tenkningen ingen klar rettesnor. Den vandrer rundt uten en klar følelse av relevanse. Tankene blir spredte. Men når vi tar oss tid til å klargjøre et spørsmål, blir vi bedre i stand til å avgjøre det. Vi gjør det klart for oss selv hvilken intellektuell oppgave vi står overfor, og hva denne oppgaven krever av oss. En av de mest effektive strategiene er å detaljere spørsmålet, bryte det ned og være mer nøyaktig. Vi skiller ut spørsmål som best kan behandles hver for seg. Ved å gjøre spørsmålet mer presist blir vi bedre i stand til å besvare det.

 

 

Å stille spørsmål ved partiskhet og propaganda:

 

 

Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan oppdage ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke med rimelighet avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, motbalanseres eller helt forkastes.

 

På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i medielogikk (kunsten å «overtale» og manipulere store folkemasser). På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i deres eget land. Bare et fåtall er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som kan sammenlignes med de tradisjonelle nyhetsmedienes. I dag er det overveldende flertallet av verdens befolkning ikke trent i kritisk tenkning, og er derfor prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, blir i stor grad bestemt av disse mediene (og de tradisjonelle oppfatningene og konvensjonene i deres samfunn).

 

Kritiske lesere oppdager ensidighet og leter etter synspunkter som blir avfeid eller ignorert. De legger også merke til hvilke saker som fremheves (f.eks. på førstesiden) og hvilke som ligger i bakgrunnen (f.eks. på side 24). Her er noen av de viktigste spørsmålene man bør stille seg når man analyserer og tolker nyhetssaker:

 

Hvem er målgruppen? Hvilke synspunkter fremheves? Hvilke synspunkter avvises eller bagatelliseres? Hvordan kan jeg få tilgang til det synspunktet som fornektes (fra dem som mest intelligent forsvarer det)? Hvilke saker er på forsiden og hvorfor? Hvilken informasjon er «begravd» i artikkelen og hvorfor?

 

 

Det er vanskelig å manipulere kritiske nyhetskonsumenter fordi:

 

 

De studerer og stiller spørsmål ved alternative perspektiver og verdensbilder, og lærer å tolke hendelser ut fra flere synsvinkler.

De stiller spørsmål ved flere tanke- og informasjonskilder, ikke bare massemedienes.

De stiller spørsmål ved synspunktene som er innbakt i nyhetssaker.

De stiller spørsmål ved hvordan en nyhetssak ville blitt fortalt fra flere perspektiver.

De stiller spørsmål ved nyhetskonstruksjoner på samme måte som de stiller spørsmål ved andre representasjoner av virkeligheten (som en blanding av fakta og tolkning).

De vurderer nyhetssaker ved å stille spørsmål ved deres klarhet, nøyaktighet, relevans, dybde, bredde og betydning.

De stiller spørsmål for å avdekke: – selvmotsigelser og inkonsekvenser i nyhetsbildet. – agendaen og interessene som en sak tjener – fakta som dekkes og fakta som ignoreres – hva som fremstilles som fakta (og som er omstridt) – implisitte antakelser i reportasjer – hva som er underforstått (men ikke åpent uttalt) – hvilke implikasjoner som ignoreres og hvilke som fremheves.- hvilke synspunkter som systematisk settes i et gunstig lys og hvilke som settes i et ugunstig lys.- historier som gjenspeiler en skjevhet i retning av det uvanlige, dramatiske og sensasjonelle ved å sette dem i perspektiv eller nedvurdere dem.- når sosiale konvensjoner og tabuer blir forutsatt.

 

 

Å stille spørsmål innenfor akademiske disipliner:

 

 

Å lære et fag godt er å aktivt undersøke logikken i faget med spørsmål. Likevel sitter de fleste studenter passivt i timene, håper at læreren ikke skal stille dem noen spørsmål og stiller få spørsmål. Når de stiller spørsmål, stiller de gjerne overfladiske spørsmål som Kommer dette med på prøven? Må vi kunne dette? Må vi virkelig skrive 10 sider til denne forskningsoppgaven? Men når studentene tar læring på alvor, stiller de rutinemessig viktige spørsmål. Denne delen fokuserer på spørsmål som gjør det mulig å lære dypere i alle fag, disipliner eller klasser.

 

Å forstå den mest grunnleggende logikken i et fag er å forstå de åtte tankestrukturene som ligger til grunn for faget. For å få tak i denne logikken kan du stille følgende spørsmål i ethvert kurs du tar eller fag du studerer:

 

Hva er kursets eller fagets formål, mål eller målsettinger?

Hvilke spørsmål eller problemer er sentrale i faget?

Hvilke begreper vil være grunnleggende?

Hvilken informasjon er essensiell?

Hvilke(t) synspunkt(er) eller referanseramme(r) trenger jeg å lære å resonnere innenfor? Hvilke forutsetninger definerer faget eller disiplinen?

Hva slags slutninger eller konklusjoner trenger jeg for å lære å resonnere?

Hva er gevinsten (implikasjonene) av å resonnere godt innenfor denne disiplinen?  

Noen mulige oppstartsspørsmål kan være:

Hva er det folk på dette feltet prøver å oppnå?

Hva slags spørsmål stiller de?

Hva slags problemer forsøker de å løse?

Hva slags informasjon eller data samler de inn?

Hvordan går de frem for å samle inn informasjon på måter som er særegne for dette feltet?

Hva er de mest grunnleggende ideene, begrepene eller teoriene på dette feltet?

Hvordan bør det å studere dette feltet påvirke ens syn på verden?

Disse spørsmålene kan settes i sammenheng med en gitt undervisningsdag, et gitt kapittel i læreboken eller en gitt studiedimensjon.

 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

 

 

 

Å stille spørsmål ved fagfeltets status:

 

 

Når man studerer et fagfelt, er det viktig å finne ut hvilke styrker og svakheter det har. For å gjøre dette må du stille spørsmål ved kunnskapsstatus og «ekspertinformasjon» på feltet, i stedet for blindt å akseptere det du leser og blir fortalt om faget. Dette må du selvsagt gjøre gjennom disiplinert og ansvarlig tenkning, og du må være oppmerksom på både styrker og svakheter. Noen kritiske spørsmål du bør stille deg om et fagfelt, er:

 

I hvilken grad finnes det konkurrerende retninger innenfor dette fagfeltet?

I hvilken grad er ekspertene på dette fagfeltet uenige om svarene de gir på viktige spørsmål?

Hvilke andre fagfelt behandler det samme temaet fra et annet ståsted?

I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette temaet i lys av disse ulike ståstedene? 

I hvilken grad, om i det hele tatt, kan dette feltet med rette kalles en vitenskap?

I hvilken grad kan spørsmål som stilles på feltet, besvares på en entydig måte?

I hvilken grad er spørsmål på dette feltet gjenstand for (diskutable) vurderinger? 

I hvilken grad påvirker offentlig press fagpersoner på feltet til å gå på akkord med sin yrkesutøvelse i lys av offentlige fordommer eller egeninteresser?

I hvilken grad er det sannsynlig at fagpersoner på feltet vil handle i samsvar med sine egeninteresser eller egoistiske interesser, snarere enn på en rettferdig måte? Hvilke «muligheter» finnes for fagpersoner innenfor feltet til å tjene sine egne interesser i stedet for å tjene dem de skal tjene?

Hva forteller fagets historie om kunnskapsstatus på feltet? Hvor gammelt er feltet? Hvor vanlig er det med uenighet om grunnleggende begreper, teorier og orientering innenfor feltet?

Hvor stort er det sannsynlige gapet mellom det lovede idealet for undervisning i faget og de faktiske resultatene?

 

 

Noen kritiske spørsmål til en lærebok:

 

 

Hvis det finnes konkurrerende skoler innenfor dette feltet, hva er da lærebokforfatternes orientering? Fremhever de disse konkurrerende retningene og redegjør de for implikasjonene av debatten? 

Finnes det andre lærebøker som tar for seg dette feltet fra et vesentlig annet ståsted? Hvordan skal vi i så fall forstå denne lærebokas orientering eller forutinntatthet? 

Ville andre eksperter på dette feltet være uenige i noen av svarene på viktige spørsmål i denne læreboken? Hvordan kan de være uenige?

Finnes det lærebøker på andre fagfelt som behandler det samme emnet, kanskje fra et annet ståsted? I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette emnet i lys av disse ulike standpunktene?
I hvilken grad representerer denne læreboken faget som vitenskap? Hvis ja, er det noen eksperter på området som er uenige i denne fremstillingen? I hvilken forstand er det ikke en vitenskap? 

I hvilken grad fører spørsmålene som stilles i denne læreboken til definitive svar? I hvilken grad er spørsmålene i læreboka spørsmål om (diskutable) vurderinger? Og hjelper læreboka deg til å skille mellom disse svært ulike typene spørsmål?

 

 

Å stille spørsmål for å forstå grunnlaget for akademiske disipliner:

 

 

Gode tenkere er i stand til å formulere og forfølge dype spørsmål for å komme inn til essensen av en disiplin eller et fag. I stedet for å stole på læreboka eller læreren, undersøker og utforsker de faget gjennom viktige spørsmål som de selv identifiserer og utvikler. Man kan bruke oppslagsverk som et utgangspunkt for å formulere essensielle spørsmål innenfor fagområder. I denne delen gir vi eksempler på spørsmål man kan stille innenfor et hvilket som helst fag. Vi har bare tatt med noen få av de mange fagområdene som finnes.

 

 

Å stille essensielle spørsmål i naturfag:

 

 

Naturvitenskap er studiet av den fysiske verden og universet gjennom systematisk observasjon og eksperimentering. Et av hovedmålene er å finne frem til allmenngyldige lover og prinsipper om den fysiske verden og dens innbyrdes sammenhenger. Det dannes mange vitenskapsgrener etter hvert som forskere stiller nye vitenskapelige spørsmål som springer ut av ny vitenskapelig kunnskap. Ved å stille og forfølge vitenskapelige spørsmål kan vi bedre forstå den fysiske verden og ta bedre beslutninger om den.

 

 

Noen grunnleggende vitenskapelige spørsmål er blant annet:

 

 

Hva er vitenskap? 

Hvilke metoder bruker forskere når de gjør oppdagelser og utvikler teorier? Hvordan skiller disse metodene seg fra studier på «ikke-vitenskapelige» områder?

Hva slags systematiske studier kjennetegner vitenskapen?                                                                                           

Hvilken rolle spiller matematikk og logikk i vitenskapelig tenkning?

Hvordan kan vitenskapelig forskning misbrukes?

Hva er vitenskapens hovedgrener, og hvordan henger de sammen?

Hvordan bidrar vitenskapelig tenkning til vårt personlige liv?

Er det noen måter den utgjør en trussel på?

Hvilke begrensninger har vitenskapen?

La oss nå fokusere på én vitenskapsgren: Botanikk. Botanikk er læren om plantelivet og hvordan plantene henger sammen med resten av den fysiske verden. Skjønner du hvorfor følgende spørsmål er essensielle i botanikken?

 

 

Å stille essensielle spørsmål i samfunnsfagene:

 

 

Samfunnsfagene omfatter akademiske emner som fremmer forståelsen av individer, grupper og institusjoner som utgjør det menneskelige samfunnet. De studerer hvordan mennesker lever sammen i grupper på en slik måte at deres omgang med hverandre påvirker deres felles velferd. Samfunnsfagene fokuserer på å tilegne seg og anvende kunnskap om menneskelige relasjoner og samspillet mellom individer og deres familier, religiøse eller etniske fellesskap, byer, myndigheter og andre sosiale grupper. Noen grener av samfunnsfagene regnes som samfunnsvitenskap, selv om det er vanskelig å gjennomføre systematiske eksperimenter på mennesker. Noen av samfunnsfagene er historie, antropologi, geografi, økonomi, psykologi, sosiologi og studier av politikk.

 

 

La oss kort fokusere på én samfunnsdisiplin, sosiologi:

 

 

Sosiologi er studiet av gruppeatferd, med fokus både på hvordan grupper fungerer som et internt system og på hvordan grupper påvirker atferden til individer i gruppen. I enhver sosial gruppe er noe atferd påkrevd, noe atferd er tabu, og noe atferd er tillatt. Sosiologien studerer tabuer, sosiale konvensjoner og normer i kulturelle grupper. Noen viktige sosiologiske spørsmål:

 

Hva er samfunnet? Hva er kultur? I hvilken grad styres menneskers atferd av dem?

Hvordan kommer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer til å dominere menneskers liv?

Hvordan fungerer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer innenfor en bestemt gruppe?

I hvilken grad påvirkes mennesker av kulturelle oppfatninger? I hvilken grad har mennesker en tendens til å tenke selv i møte med etablerte oppfatninger?

Hvordan skiller de som tilpasser seg, seg fra de som er uenige?

Hva er noen av implikasjonene av, og mulighetene for, ikke-konform atferd?

I de gruppene vi er medlemmer av, hvilken atferd kreves, hvilken atferd er forbudt, og hvilket spillerom for frie beslutninger er tillatt?

I hvilken grad bryter sosiale skikker med menneskerettighetene?

I hvilken grad fremmer sosiale normer uetisk atferd?

I hvilken grad har kulturer en tendens til å forveksle sosiale skikker med etikk? Hvilke fenomener innenfor kulturer fremmer denne sammenblandingen?

 

 

For å ta rasjonelle beslutninger må vi bruke vår forståelse av beslutningsprosessens logikk til rutinemessig å stille spørsmål som kan forbedre kvaliteten til beslutningene våre. Gjennom spørsmålene våre løfter vi beslutningsprosessen opp på et nivå der vi foretar bevisste og veloverveide valg. Beslutningslogikken bestemmes altså av behovet for å ta en beslutning og de konsekvensene som følger av dette behovet.

 

Et av de viktigste målene for å utvikle tenkere er å etablere en disiplinert, «utøvende» komponent i tenkningen, en kraftig indre fornuftsstemme som overvåker, vurderer og reparerer – i en mer rasjonell retning – tenkningen, følelsene og handlingene deres. Sokratiske spørsmål gir denne indre stemmen. Her er noen av de grunnleggende prinsippene i sokratisk utspørring, etterfulgt av eksempler på spørsmål du kan stille når du skal begynne å undersøke hvordan en annen person tenker:

 

Forsøk å forstå – når det er mulig – det endelige grunnlaget for det som blir sagt eller trodd, og følg implikasjonene av disse grunnlagene gjennom videre spørsmål. (Du kan for eksempel spørre: “Hva baserer du troen din på? Kan du forklare meg resonnementet ditt mer i detalj, slik at jeg bedre kan forstå ditt standpunkt?”)

 

Erkjenn at enhver tanke bare kan eksistere fullt ut i et nettverk av sammenhengende tanker. Se derfor på alle påstander som et koblingspunkt til andre tanker. Forfølg disse forbindelsene. (Du kan for eksempel spørre: «Hvis det du sier er sant, vil ikke x eller y også være det?»)

 

Behandle alle tanker som tanker som trenger utvikling. (Du kan for eksempel spørre: «Kan du utdype det du sier, slik at jeg kan forstå deg bedre?»)

 

Erkjenn at alle spørsmål forutsetter forutgående spørsmål, og at all tenkning forutsetter forutgående tenkning. Når du stiller spørsmål, bør du være åpen for de spørsmålene de forutsetter. (Du kan for eksempel spørre: «Hvilke andre spørsmål må vi besvare for å besvare dette komplekse spørsmålet?»)

 

Det finnes mange flere måter vi systematisk kan stille spørsmål ved det vi lærer, det vi leser, skriver og sier, hva vi tenker og hvorfor vi tenker som vi gjør, hva andre sier og hva de kan mene. Målet vårt er å øve oss i å bruke disse spørsmålene så ofte at de blir en del av vår natur, slik at vi blir instinktive spørsmålsstillere. Hvis vi gjør det, vil vi få større og større kontroll over tenkningen vår, og gjennom denne kontrollen vil vi også få kontroll over følelsene våre og livene våre.”

 

Teksten er hentet fra boken: Art of Asking Essential Questions

 

 

Anbefalt og relatert lesing:

 

Klarer du å avsløre falske nyheter og propaganda, eller er du en videreformidler av det?

 

Den mentale tilstanden hos oss mennesker har ikke utviklet seg en promille siden tidenes morgen

 

Den systematiske opphøyelsen av nyttige idioter til maktposisjoner. Er du en nyttig idiot?

 

Demokrati baner veien for tyranni

 

 

Les artikkelen direkte på Olehartattordet.blogg.no