Derimot: Når våre ledende politikere snakkes trill rundt Rådyr og spinnvill symbolpolitikk får ta fullstendig overhånd
derimot.no:
Av Helge Leikanger
Om våre ledende politikere kan flette inn ordene «Grønt Skifte» på en eller annen måte i sin dagsorden og så bruke dette til posering i dagens overskrifter i massemedia, synes det i seg selv å være det overordnede målet for mange.
Svært få av våre ledende politikere synes å ha realfagutdannelse eller på annen måte selv ha tilegnet seg særlig grad av kunnskap om fysikk og teknologi, og blir derfor et lett bytte i møte med profesjonelle lobbyister, investorer og utenlandske politikere, som lover dem gull og grønne skoger i henhold til diverse avtaler som gjerne også omfatter det som må kunne beskrives som luftslott-teknologi, og som ofte også medfører astronomiske kostnader og subsidier, med bruk av norske skattebetalere sine penger.
Og det er akkurat det samme hva det dreier seg om, og helt uavhengig av om den såkalte klimapolitikken kan utgjøre noen som helst reell praktisk forskjell på den reelle mengden av den globale menneskeskapte frigjøringen av CO2, eller bare er ren symbolpolitikk.
Og det spiller tilsynelatende heller ingen rolle hvilke forskjellige samfunnskostnader i form av redusert livskvalitet som belastes borgerne som blir berørt, og de ofte også helt spinnville og faktiske økonomiske kostnadene som dagens symbolpolitikk ofte og faktisk koster.
Paradokset, hykleriet og den evige runddansen med det grønne skiftet, illustreres mer og mer med stadig nyee tiltak og avtaler, og alt skjer på skattebetalerns regning
Noen av skrekkens eksempler i denne sammenhengen, er selvsagt den formidable satsingen på elektrifisering av den norske oljesokkelen, og såkalt CO2-fangst med Langskip-prosjektet, som begge deler blir rådyrt for norske skattebetalere, og som nå altså skal komplimenteres med en formidabel og ekstremt energiineffektiv norsk hydrogensatsing, der Norge skal bruke enorme mengder med energi/gass på et nybygd gasskraftverk for å produsere og eksportere Hydrogen til Tyskland, som dermed kan kjøpe energi/Hydrogen uten å måtte betale CO2-avgifter, og dermed får tyskerne på beleilig vis også pyntet på den såkalte CO2-regnskapen sin.
Denne formen for hydrogenproduksjon medfører også store utslipp av CO2, som igjen og følgelig vil medføre etterspørsel etter såkalt CO2-fangst, som igjen selvsagt er både så rådyrt og teknisk krevende, at flere av de såkalte CO2-fangst prosjektene har endt opp med å frigjøre mer CO2 enn det man klarer å fange opp.
Men hva gjør vel det så lenge norske skattebetalere sin pengebinge ennå ikke er tom, og våre ledende politikere bare smilende kan sole seg i glansen fra overskriftene de får av å bruke enda mye mer av Norges pengebinge på det såkalte «Grønne Skiftet»?
Samtidig som at Norge altså starter bygging av nytt gasskraftverk til hydrogenproduksjon, skal Norge også starte med å bruke enorme beløp på å fjerne de andre norske gasskraftverkene som i dag fungerer utmerket som energikilde på norsk oljesokkel.
Og dermed på rent symbolsk vis elektrifisere oljesokkelen, kun for å pynte på Norge sitt såkalte CO2-regnskap.
Dette skjer igjen samtidig som man i denne sammenhengen også eksporterer gassen som i fremtiden ikke brukes på oljesokkelen, videre til Tyskland/Europa, for å bli brukt til strømproduksjonen der i stedet.
Det hele viser bare godt og grundig hvordan det såkalte Grønne Skiftet i alle hovedsak er ren symbolpolitikk og en evig runddans, og et enormt kostbart og hyklerisk system for å samle inn mest mulig penger/avgifter fra vanlige folk, imens investorene innen det såkalte Grønne Skiftet har store sugerør ned i pengebingen til skattebetalerne i form av diverse subsidier. Så også dette på skattebetalernes regning.
Og der de utenlandske investorene dermed også kan le hele veien til banken sin på Cayman Island, i det aller nyeste private jetflyet sitt.
Det hele får som vanlig også foregå tilnærmet uten et eneste kritisk spørsmål fra massemedia, som tvert imot og vanligvis bare bejubler og heier frem det hele, dersom noen bare nevner ordene grønt skifte eller klimapolitikk.
Klimapolitikken er ofte en katastrofe for miljøet
Mer såkalt «Grønt Skifte» synes å være hovedmålet for mange av våre ledende politikere, selv om det i mange tilfeller beviselig og tvert imot er:
* katastrofalt for miljøet, både lokalt og i fjernere strøk
* katastrofalt for både naturen og dyrelivet, både lokalt og i fjernere strøk
* katastrofalt for de borgerne som blir berørt og som får sin livskvalitet redusert, både lokalt og i fjernere strøk
* katastrofalt for økonomien vår
* og sist men ikke minst ofte også er helt feilslått politikk, som aldri fungerer i praksis. Og som sågar ofte medfører at man må gjeninnføre mer av både gammel og forurensende teknologi, for å redde storsamfunnet fra kollaps.
Våre politikere skjønner tilsynelatende ingenting av dette, før den dag kommer der det er skikkelig kaldt og vindstille, slik at også alle vindmøllene står helt stille og man må fyre opp gamle kullkraftverk for å unngå at folk skal fryse fordervet, og at samfunnet skal gå helt i stå.
Men å innrømme fadesen er selvsagt politisk selvmord og dermed utenkelig, så derfor pøser våre politikere da bare på med at vi nå trenger enda mer av det som slett ikke virker.
SYMBOLPOLITIKKEN HAR INGEN PRAKTISK VIRKNING, MEN KOSTER STORSAMFUNNET OG SKATTEBETALERNE ENORME BELØP, SOM HELLER KUNNE VÆRT BRUKT TIL Å LØSE EN REKKE VIKTIGE SAMFUNNSFUNKSJONER
Et av de mange ekstreme eksemplene på rådyr og spinnvill symbolpolitikk, er den energimessig ekstremt ineffektive satsingen på hydrogen og hydrogenproduksjon.
Og her er tyskernes lobbyister og ledende politikere igjen i ferd med å forlede og tvinne norske toppolitikere rundt lillefingeren, slik at norske skattebetalere gjerne også i denne sammenhengen skal få betale ekstremt dyrt for det som må kunne beskrives som ren symbolpolitikk.
Med så mange uløste samfunnsmessig svært viktige og alvorlige politiske saker, som både angår folk flest og som er viktige for både mennesker, naturen og miljøet vårt, eksempelvis innenfor helse og omsorg, bygging av nødvendig infrastruktur, få kontroll på strømprisen, forhindre forurensing både til lands og til vanns, etc, er våre ledende politikere sine stadige prioriteringer av rådyr symbolpolitikk, komplett ulogisk og uforståelig.
Men heldigvis ser vi av meningsmålingene at stadig flere er begynt å gå lei av å betale rådyrt for denne symbolpolitikken, ved å straffe den nåværende Rødgrønne regjeringen politisk og oppslutningsmessig.
Enda mer spinnvill og rådyr symbolpolitikk fra Støre & Co, med dagens hydrogensatsing
Jeg gir herved ordet videre til en av Høyre’s beste og mest konservative politikere, Simen Sandelien, som kommenterer saken slik:
Det er ikke lett å forstå hva som er de økonomiske og miljømessige motivene bak denne avtalen med Tyskland.
Hvis jeg har forstått idéen riktig er planen å:
1. Utvinne naturgass i Norge
2. Bruke denne til å lage hydrogen her i Norge.
3. Eksportere hydrogen i en ny rørledning til Tyskland
4. Bruke dette hydrogenet som innsatsmiddel i tyske kraftverk for å lage strøm.
Intuitivt fremstår dette helt toskete.
Både fra et kostnadsperspektiv og fra et energieffektivitetsperspektiv virker det helt uforståelig at man skal forsøke å konvertere energien i gassen via hydrogen. Prisen for å lage hydrogenet er høy, og blir ekstra høy av at man dessuten skal fange og lagre karbondioksid i fremstillingsprosessen.
Norsk naturgass kommer dessuten til å være en mangelvare for Europa det neste tiåret. Da er det ganske dumt å tvinge gassen gjennom en prosess som forårsaker betydelig energitap. Det er også dumt å bruke et innsatsmiddel som ligger an til å ha høy pris inn en prosess som vil være enda mer fordyrende.
Men det som virkelig er ubegripelig er at tyskerne faktisk planlegger å bruke dette dyrebare hydrogenet til å drive kraftverk. Det er helt ulogisk. Hvis hydrogen som energibærer skal gi noen mening, må man iallfall bruke det på områder der hydrogenets høye energitetthet har en merverdi, f.eks. i transportsektoren, der drivstoffet må være med på reisen.
Jeg forstår ikke helt hva utrederne som analyserer slike prosjekter som dette tenker på og hvilke politiske prosesser som fører til at slike tullete prosjekter faktisk blir realisert. Dette her virker som lite gjennomtenkt symbolpolitikk, det er dyrt og det innebærer sannsynligvis at staten vår sløser bort store beløp. Penger som ender opp i lommene på tilkarringsaktører som har posisjonert seg på en måte som gjør at de kan ha konstruert lønnsomhet i sin flik av prosessen, selv om helheten er svært tåpelig.
Jeg forstår heller ikke fraværet av kritisk journalistikk om disse ambisiøse planene. Det har kanskje sammenheng med at vi har et samlet pressekorps som fremstår å lide av dyskalkuli.
(Sitat slutt.)
Taler egen regjering midt imot
Men det finnes faktisk fremdeles noen få norske politikere med sunn fornuft, og som også tør å snakke sin egen regjering midt imot i den såkalte klimapolitikken.
En av dem er Senterpartiets, Ola Borten Moe:
Det er stadig mer åpenbart at vi alt for lenge har oppført som om det er ubegrenset tilgang på fornybar og rimelig strøm i Norge. Faktum er enkelt og greit at det er mangel på energi i kraftsystemene våre.
Svært høye priser og frykt for forsyningssikkerheten dokumenterer dette. Vi må derfor selvsagt få et langt mer realistisk forhold til hva vi bruker energi på.
Og vi må få et bevist forhold til enkle faktorer som ressurseffektivitet og virkningsgrad.
Hydrogen er sikkert bra til mye, men faktum er at det er et høyeksplosivt lagringsmedium med store energitap i begge ender av prosessen.
Om du bruker 100 kwh strøm til å produsere hydrogen vil du sitte igjen med en energimengde i hydrogen tilsvarende 50 kwh. Halvparten av energien er med andre ord tapt.
Om du videre skal bruke dette hydrogenet i en brenselscelle taper du ytterligere 50%.
Om du kjører det i en turbin for å produsere strøm taper du 70%.
Med andre ord får du en utnyttelsesgrad i en bil på ca 25%, eller 25 kwh av de opprinnelige 100 kwh, pga energitap i prosessene.
I en enkel turbin er tapet enda større. Denne strømmen/energien kunne alternativt blitt brukt direkte all den tid den tas fra nettet i Norge med en utnyttelsesgrad til for eksempel oppvarming, produksjon eller transport på 90-100%!
Om Statkraft sammen med NEL lykkes med å etablere 2 gw elektrolyse av hydrogen i Norge, tilsvarer det en energimengde på ca 17,5 twh, eller om lag 12-13% av all kraftproduksjon i Norge.
Med 75% energitap er det 14 twh, eller 10% av all norsk kraftproduksjon rett i dass. Det er etter mitt skjønn lysår unna å være forsvarlig eller fornuftig.
Vi trenger all den energien vi har og får, til langt mer fornuftige ting enn å fyre for kråka.
(Sitat slutt.)
Artikkelen er hentet, med tillatelse, fra Helge Leikanger sin facebook-vegg.
3 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 3 ganger.
Post Views: 16
