Derimot: De store norske partiene. Styrt av de rikeste og redaktørene. – Derimot
derimot.no:
Valget gir oss ny samfunnskunnskap: Partiledelser som porselensbutikk
Årets valgkamp har vist oss tydeligere enn noen gang at partiene ikke lenger er masseorganisasjoner der medlemmene utvikler politikk. Ikke bare styrer partiledelsene suverent i det som nå er blitt en karrierevei mot godt betalte og mektigere stillinger mer enn for politisk innflytelse. Men nytt er det at valgkampen viser hvor automatisk partiledelsene tar ordre direkte fra de rikeste utafor partiet.
Partiene har utspilt sin rolle som et demokratisk verktøy for folkelig demokratisk innflytelse. Partimedlemmene stemmer ikke lenger om politikken. Medlemmene blir tvunget til å si ja til ledelsen eller kaste den.
Av Ove Bengt Berg
Red. Politikus
Partier
Toppstyrte ensrettingstiltak
Årets valgkamp har tydelig vist partiene som et degenert demokratisk verktøy. Partiene har lenge vært på utgang, som har blitt gjort uvesentlige i den politiske beslutningsprosessen. I 2002 leste vi om partiene at «grasrotmakten er svekket og partiene mer preget av uformelle nettverk». Et kvart århundre seinere har partienes degenerering aksellert. Partimedlemmene utvikler ikke lenger politikk, den presser partiledelsen på medlemmene. Som Jens Stoltenberg pressa på Ap-medlemmene pensjonsnedskjæringene og nedlegginga av folketrygda og den offentlige velferdsstaten gjennom opprettelsen av det statlige sosialkontoret NAV. Partiene er ikke lenger en masseorganisasjon, en reell medlemsorganisasjon, et politisk verksted for utvikling av grasrotpolitikk. Partiene er toppstyrt der lederne presser sin politikk på medlemmene. Medlemmer som er medlemmer som er innom som et ledd i en karriere. Derfor er partiene først og fremst for dem under 30 år, de som har karrieren foran seg.
Plumpe rikinger
Dette valget er et eksempel på hvem som bestemmer den politikken partiledelsene presser på medlemmene sine: Rikinger som Sissner og Spetalen. Ikke bare rike, men åpenbart både flinke og smarte. Vant til å bestemme. Men i politikken opptrer de som elefanter i porselensbutikken; partiledelsene. Sissner og Spetalen, med ørten innslag om formuesskatten hver dag i en mer enn villig hyllende redaktørstyrende redaktører, opptrådte rett og slett vulgært. Deres erfaring strakk ikke til i politikken. De gjorde spørsmålet om formuesskatten til et eksistensielt spørsmål for seg og Norge, til et spørsmål om liv eller død for folk og land — i valgkampen. Når de med sin pengemakt i de små rom etter valget med sine forbindelser kunne seira fullstendig i det stille etter valget. I stedet inviterte de til en slags aktivistisk massemobilisering av lavtlønte i Norge som betaler over halvparten av det de tjener i skatt gjennom moms og andre avgifter, til å gå mann av huse for å redusere skatten til landets rikeste.
Og helt fram til de siste dagene med full støtte fra de siste dagers hellige, de redaktørstyrende redaktørene.
Minoriteter skal alltid seire?
Det viktigste er ikke Sissners og Spetalens elefanteri, det verste er at det avslører at ledelsen i partier som Høyre, Frp og Venstre tar ordre fra de rikeste, lar seg betale til å velge ønska politikk fra en liten kjemperik minoritet. Rett nok er det riktig å gi mye makt til minoriteter — har vi lært de siste tiåra — men også den den minoriteten Sissner og Spetalen representerer?
Rikinger og redaktører styrer partiene
Valgkampen viste at partiledere som Erna Solberg, Syvi Listhaug og Guri Melby tar ordre direkte fra rikinger som Sissner og Spetalen. De siste som elefanter i porselensbutikken, i partiledelsene. Under redaktørstyrte fanfarer.
Forsidebilde: KI-generert
