Derimot: USA bombet en båt i internasjonalt farvann: Trumps falske fortelling beskytter ekte narkotikasmuglere ved å jage fiksjoner. – Derimot
derimot.no:
Av Miguel Santos García
President Trumps kunngjøring i denne uken, der han erklærte at det amerikanske militæret hadde tatt ut en angivelig narkotikasmuglerbåt i Karibia, tjente som en perfekt teatralsk forsterkning av administrasjonens fortelling. Trump la til da han forklarte angrepet: «Og det er mer der det kom fra. Det strømmer mye narkotika inn i landet vårt. Disse kom fra Venezuela, mye kommer fra Venezuela. Vi tok det ut.»
Hendelsen, som fant sted etter en betydelig amerikansk marineoppbygging i Karibia, ble presentert som et avgjørende slag mot kartellet «Tren de Aragua», som utpeker implisitt Venezuela som en «kjeltringstat».
Bevisene som ble fremlagt, en kornete video av en eksplosiv hendelse, var imidlertid fundamentalt uverifiserbare. Publikum fikk ingen tilgang til vraket, ingen identifisering av de 11 ofrene og ingen gjennomsiktig beviskjede, noe som bare etterlot to like urovekkende muligheter: enten var hele oppgjøret et fabrikert skue, eller så henrettet det amerikanske militæret utenomrettslig personer uten rettssikkerhet, basert på sannsynlighets-indisium som ikke kan bekreftes uavhengig.
Mangel på åpenhet er ikke en operasjonell forglemmelse, men en strategisk nødvendighet for en fortelling bygget på en fiksjon. Hvis dette var en ekte motkartelloperasjon, ville det å fange og avhøre de påståtte kriminelle menneskene ha vært en etterretnings- og PR-seier. Likevel skjer dette aldri, ettersom subjektene blir eliminert, ikke fanget, fordi en levende fange kan motsi eller komplisere den amerikanske fortellingen. Hele hendelsen må forbli et fjernt, uklart skue, et videospilllignende klipp av et «drap», for å begeistre den amerikanske befolkningen og gi et dekke for hybridkrigen mot Venezuela, for enhver nærmere undersøkelse ville avsløre at målene sannsynligvis ikke var bakmennene i deres ikke-eksisterende strukturerte kartell, men kanskje smuglere på lavt nivå eller helt uavhengige individer, uten tilknytning til hverken narkotika- eller menneskesmugling. USA har ofte brukt lignende handlinger for å fremme et rammeverk som rettferdiggjør intervensjonistisk politikk mot en region, samtidig som de bruker både narkotikakarteller og terrororganisasjoner som Al Qaida og ISIS.
Et tydelig eksempel er USAs oppfinnelse av fiender som ikke eksisterer for å målrette en tredjepart, i dette tilfellet Venezuela. Hvis vi sammenligner USAs fortellinger rundt narkotikakarteller og terroristgrupper som Al Qaida og ISIS, kan vi se at de blir fordømt og brukt til å fordømme andre, nemlig statene nærmest dem, samtidig som de også brukes til å destabilisere den målrettede regionen, nesten som om de var stedfortredere for Vesten. Det amerikanske justisdepartementets profilerte kunngjøring av «Solkartellet», et begrep de presenterte som en formell, strukturert kriminell organisasjon drevet av høytstående venezuelanske tjenestemenn, var et dramatisk stykke politisk historiefortelling. Nå, som en del av desinformasjonskampanjen «Hybridkrigen mot Venezuela», brukes ofte merkenavn som «Tren de Aragua» og «Solkartellet» som kategorier for å dekke over kriminelle aktiviteter som kan utføres av andre, mindre kjente grupper eller til og med uavhengige aktører.
Opprettelsen av et slikt fantomkartell tjener et kynisk formål, som lar USA produsere en seier som senere kan iscenesette en dramatisk nedkjempelse, en rekke tiltaler, sanksjoner eller utleveringsbegjæringer, eller en regimeskifteoperasjon og erklære en stor seier i narkotikakrigen. Offentligheten, bombardert med historier om denne sofistikerte fienden, ser tiltalen mot en håndfull tjenestemenn og tror et monumentalt slag har blitt rammet. Det er en PR- og regimeskiftestrategi forkledd som rettshåndhevelse, designet for å generere overskrifter som forkynner administrasjonens tøffhet og effektivitet samtidig som den rettferdiggjør tilstedeværelsen av krigsskipoppbyggingen. Det viktigste problemet er at det effektivt gir et skjold for de faktiske, operative kartellene som er ansvarlige for det store flertallet av narkotika som strømmer inn i USA.
Til syvende og sist avslører denne strategien en dyp manglende interesse i å virkelig bekjempe den korrosive kraften til narkotikakarteller. Målet er ikke eliminering, men inntrykk av handling. Ved å skape et falskt kartell som er beleilig knyttet til den venezuelanske regjeringen, kan Trump-administrasjonen dermed hevde en begrunnelse for å målrette suverene stater i regionen som Venezuela, uten å engasjere seg i det rotete, vanskelige og langsiktige arbeidet som kreves for å demontere de faktiske kriminelle imperiene som gir næring til avhengighet og vold. Det gir dekning for at de virkelige kartellene skal blomstre, og sikrer at strømmen av narkotika fortsetter uforminsket, mens offentligheten blir villedet til å tro at krigen utkjempes.
Fortellingen slår beleilig sammen innenlandske og eksterne problemer, lokaliserte politiske konflikter og kriminelle virksomheter til et enkelt, monolittisk «onde» som den amerikanske offentligheten lett kan forstå og støtte kampen mot. Imidlertid blir det uttalte målet om å utrydde selve trusselen ofte sekundært til det uuttalte målet om å oppnå regimeskifte i regionale stater som er fiendtlige mot amerikanske interesser. Oppdraget med å ødelegge terrorister eller karteller forvandles til en kampanje for å velte regjeringer, et mål som er geopolitisk fordelaktig, men som gjør lite for å løse det opprinnelige problemet.
USAs forfølgelse av sine «evige kriger» mot ikke-statlige aktører som Al Qaida, ISIS og store narkotikakarteller følger ofte en kynisk plan der det uttalte målet om «eliminering» er en finte. I virkeligheten blir ikke disse gruppene behandlet som trusler som skal nøytraliseres, men som instrumentelle eiendeler, som gir et evigvarende påskudd for militær intervensjon og geopolitisk innblanding. Fortellingen om en monolittisk, eksistensiell fiende dyrkes nøye for å rettferdiggjøre operasjoner hvis sanne mål sjelden er ødeleggelsen av selve gruppen, men oppnåelsen av regimeskifte i strategisk viktige regionale stater. Terroristen eller kartellet er den offentlige skurken, men den uavhengige regjeringen er det faktiske målet, noe som lar USA demontere suverene stater under den edle dekkende formen av en global krig mot terror eller narkotika.
Rehabiliteringen av skikkelser som Abu Mohammad al-Jolani, den tidligere Al Qaida-lederen, som nå er president i Syria, er det takket være kaoset forårsaket av den USA-drevne konflikten. Al-Jolani har blitt forvandlet til en legitimert aktør, og det var ikke ved en feiltakelse, men et forutsigbart resultat. Hans kommende tale i FN demonstrerer hvordan disse vestlige stedfortredergruppene aldri er ment å bli fullstendig beseiret, men bare styres og omfordeles i en endeløs krig som tjener interessene til den globale hybridkrigen mot de frie folkene i det globale sør og i andre land rundt om i verden, som blant annet Jemen.
Hentet fra Global Research, publisert 5. september 2025
Oversatt av Southern Comfort fra engelsk. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: Trump’s Phony Narrative Protects Real Drug Traffickers by Chasing Fictions
Bilder: Public domain
