Derimot: Vestens ønsketenkning fortsetter. Ukraina-fred blir på Russlands betingelser. – Derimot
derimot.no:
Ukrainas fremtid – en «steppe-korridor» – en nøytral, transittorientert stat
Mens Russland med selvsikkerhet driver krigen i Ukraina frem mot dens uunngåelige slutt, forhandler «Vesten» fortsatt med seg selv om betingelsene for sin kommende kapitulasjon. Det pågår fortsatt diskusjoner om «sikkerhetsgarantier» for Ukraina, selv om de eneste reelle er de Russland er villig til å gi. De forvirrede argumentene om slike «garantier» gjenspeiles i rapportene om dem. Ta dette meningsløse eksempelet:
En sikkerhetsgaranti kan omfatte et bredt spekter av spørsmål. I bytte mot at Russland avslutter sin invasjon, kan en sikkerhetspakt inkludere et løfte om amerikansk luftstøtte til eventuelle europeisk-ledede operasjoner dersom russiske styrker gjenopptar sitt angrep.
(NY-Times)
Så dersom Russland avslutter krigen, skal NATO-lignende «sikkerhetsgarantier» gis til Ukraina som en slags belønning?
Hvordan gir det mening? Russland startet denne krigen nettopp for å hindre en videre NATO-utvidelse inn i Ukraina. Hvorfor skulle det avslutte kampene dersom resultatet ble at Ukraina endte som en kvasi-medlem av den samme pakten?
Alt snakket om «sikkerhetsgarantier» er bare tilsløring av enkelte europeiske lederes forsøk på å forlenge krigen ved å trekke USA enda dypere inn i den:
Dager før [sanksjons]fristen utløp, inviterte Putin Witkoff til Moskva og la frem et forslag som Det hvite hus mente var tilstrekkelig grunnlag for å arrangere forrige ukes Alaska-toppmøte. Der lyktes Putin i å overbevise Trump om at en umiddelbar våpenhvile for å muliggjøre komplekse fredsforhandlinger ikke var nødvendig, noe som lot Russland fortsette sine angrep på Ukraina uten risiko for nye amerikanske sanksjoner.
Trekket vakte bekymring blant europeiske ledere, som mandag strømmet til Washington for å støtte Zelensky under et møte i Det hvite hus. Etter møtet virket de tilfredse med Trumps åpenhet for sikkerhetsgarantier. Hvis Putin ikke aksepterer vilkårene, kunne det gjøre Kreml til hindringen for Trumps fredsavtale og dermed skjerme Ukraina fra å måtte velge mellom uakseptable territoriale innrømmelser og å pådra seg Trumps vrede.
(Washington Post)
Russland vil imidlertid ikke tillate noe av dette:
Onsdag slo den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov et slag mot en annen sentral del av Trumps fredsinitiativ, ved å tone ned forventningene til et raskt bilateralt møte med den ukrainske presidenten, og dermed ytterligere blokkere utsiktene til en avtale om sikkerhetsgarantier for Ukraina. Han sa at Russland bare ville gå med på slike tiltak dersom det fikk en effektiv vetorett over fremtidige forsøk på å forsvare Kyiv.
(Washington Post)
Russland kommer ganske enkelt til å holde seg til sin plan:
Russlands betingelser for å avslutte krigen ville i praksis undergrave Ukrainas suverenitet, nøytralisere landets militær og beslaglegge territorium i øst som det ikke har erobret gjennom kamp. Moskva ønsker også å permanent utestenge Ukraina fra NATO og andre internasjonale organisasjoner og hindre landet i å huse utenlandske styrker – vilkår som ville tvinge Ukraina inn i et nært, uønsket økonomisk og politisk partnerskap med Russland.
(WaPo, samme link som ovenfor)
Et nært økonomisk og politisk partnerskap med Russland, ønsket eller ikke, er faktisk det mest sannsynlige utfallet for det som da måtte være igjen av Ukraina.
Noen ukrainere, som den tidligere presidentrådgiveren Aleksandr Arestovitsj, forstår dette:
Den viktigste oppgaven for Ukraina i dag, i alle disse Alaska-historiene, er å bevare politisk uavhengighet på lang sikt.
…
Ukraina har bare én vei til å bevare den: å erkjenne den delte symbolske kapitalen med Russland og Belarus, å innta en nøytral status, og å bygge gode naboforbindelser med Russland og Belarus samtidig som man opprettholder politisk uavhengighet og den unike rollen som et «krysningspunkt mellom verdener» – mellom Russland og Europa.
Økonomisk sett er den mest lovende rollen å være en «steppe-korridor» – mellom Russland, Sentral-Asia, Sør-Kaukasus og EU.
Kort sagt, dette handler om et fundamentalt skifte i prosjektorientering – fra en snever, nasjonalistisk orientering til en bred, transittorientert.
(Arestovitsj)
I en viss forstand kan dette kalles en «stor tilbakevending» – til Ukrainas naturlige historiske og kulturelle rolle.
Som analogi kan man trekke frem det moderne Kasakhstan.
Avslutningsvis ligger den fundamentale utfordringen for Ukraina ikke i taktiske manøvrer, men i å erkjenne det strategiske perspektivet: nødvendigheten av å gjenskape sin rolle som en nøytral, transittorientert stat for å bevare uavhengigheten i den fremvoksende geopolitiske orden.
Teksten er oversatt av ChatGPT
