Derimot: Den vestlige Ukraina-politikken er død. Det er en smertelig sorgprosess våre ledere må gjennom. – Derimot
derimot.no:
Hvorfor europeiske ledere opplever de siste stadiene av sorg ettersom deres Ukraina-politikk er bekreftet død.
Hvis utenrikspolitikk er menneskelig, så drepte krigen i Ukraina den bortkomne sønnen til Biden og mange europeiske ledere, og etterlot dem i sorg.
Av Ian Proud
Beviset på døden kom da den ukrainske sommermotangrepet i 2023 mislyktes. Atten måneder senere er verken Zelensky eller de europeiske lederne i stand til å bryte ut av sorgsyklusen. Trump har ubevisst blitt deres terapeut.
Tap er ødeleggende. Jeg mistet min mor til kreft i 2008, og det var den verste dagen i mitt liv. Hundretusener av mennesker i Russland og Ukraina har måttet konfrontere en altfor tidlig sorg over tapet av mye yngre slektninger, og i mange uforlatelige tilfeller, barn, midt i denne meningsløse krigen.
Lite omtanke synes å bli gitt til dem, mens de polerte limousinene glir opp til de røde løperne i Brussel og andre steder, og våre ledere i dress rister på hodet med stilig frisyre over hvor forferdelig alt er.
Likevel har von der Leyen, Scholz, Macron og de utallige britiske statsministrene siden krigen brøt ut, opplevd sin egen særegne form for sorg, forårsaket av den Biden-inspirerte feiltakelsen i Ukraina. Dette bidrar til å forklare deres manglende evne til å gi slipp på en livløs utenrikspolitikk.
Deres døde hjernebarn, en tro på at et mindre, økonomisk skrøpelig, konvensjonelt bevæpnet Ukraina kunne beseire et mye større, økonomisk robust og kjernefysisk bevæpnet Russland.
Denne troen ble forsterket av milliardbeløp av penger fra Amerika, Albion (UK), Europa og andre steder. Tross alt, er den samlede vesten økonomisk mange ganger sterkere enn det ensomme Russland, ikke sant? Våre penger var som det beste kevlar, eller det var det vi trodde.
Men så viste det seg at kriger vinnes av mennesker, ikke drømmeslott. For det meste menn, men også kvinner, som holder våpen og dreper andre mennesker de aldri før hadde møtt.
Sommeren 2023, etter den oppløftende suksessen til Ukrainas hær i den andre halvdelen av 2022, var håpene høye om et knusende ukrainsk gjennombrudd. Så høye at pressen feiret allerede før det første signalet for troppene til å gå ut og møte kuler, den 4. juni.
Likevel forsto vi innerst inne at Ukraina ikke hadde nok mennesker eller nok våpen til å vinne. Faktisk fortalte etterretningen oss at dette var tilfelle. Og siden vi ikke ønsket at våre vestlige barn skulle dø i kampen, viste det seg slik. Realismens kule drepte vårt hjernebarn, selv om hundretusener flere mennesker fortsatte å dø eller ble skadet i en krig som varte i ytterligere atten måneder.
I min diplomatiske karriere har jeg på en eller annen måte vært involvert i responsen på hendelser med mange ofre rundt om i verden, inkludert 911, den første Bali-bombingen, tsunamien i Indiahavet og Fukushima. Dermed har jeg møtt mange sørgende pårørende. Og selv om jeg aldri ville sammenligne deres følelser med følelsene til politikere som har mistet bakkekontakten, bærer deres sorgsyklus en viss likhet.
Først kommer sjokket og fornektelsen. I fornektelsesfasen av sorg kjemper vi, bevisst eller ubevisst, for å erkjenne tapet som en måte å beskytte oss mot smerten på.
Ti dager etter det ukrainske motangrepet, etter at president Putin kunngjorde at det viste seg å være en katastrofe for Ukraina, satte den vestlige pressen i gang med å benekte at dette var sant. Les en artikkel fra BBC for et klassisk eksempel på fornektelsesjournalistikk.
Yevgeny Prigozhins ville forsøk på å igangsette et kupp i Russland den 23.–24. juni 2023 bidro til pressens oppfatning om at Russland falt fra hverandre, og at nyheter om ukrainsk fiasko på slagmarken nødvendigvis måtte være falske.
Institute for the Study of War kunngjorde 1. juli at forsøk på å fremheve Russlands vellykkede forsvar var en informasjonsoperasjon. Både general Mark Milley og Antony Blinken forsikret oss om at motangrepet hadde måneder igjen.
Zelensky rauderte om at vestlige nasjoner måtte fremskynde våpenleveranser. Biden beordret levering av klasevåpen. Danmark og Nederland ble enige om å stille F16-fly til disposisjon.
Fornektelsen var i full gang.
Men så kom sinnet. Den 1. november innrømmet sjefen for den ukrainske hæren, Valerii Zaluzhnyi, i et intervju med The Economist at situasjonen ved fronten hadde nådd en «blindvei». Utbredte gjensidige beskyldning fulgte. Ukrainas tropper var for uerfarne, den ukrainske hæren hadde ikke tilstrekkelig ildkraft. Da Zelensky endelig innrømmet at motangrepet hadde feilet, la han skylden på at den vestlige oppmerksomheten var dreid mot Gaza, etter Hamas-terrorangrepet og den påfølgende israelske militæroperasjonen som drepte tusenvis av uskyldige.
«Hvis bare vesten ikke var så flyktig,» mente Zelensky, «skulle vi hatt nok våpen til å vinne. Nå var ikke tiden for forhandlinger,» fortalte han oss.
Og så, i 2024, begynte forhandlingene, der Zelensky, Biden, von der Leyen, hvem enn som var britisk statsminister på den tiden, og nye figurer som Kaja Kallas, slet med å akseptere at deres politikk virkelig var død og at de hadde nådd grensene for sin kontroll.
Dette er perioden da Avdiivka falt etter en brutal og blodig beleiring, og den russiske hæren sakte, men ubønnhørlig, kjempet seg vestover gjennom Donbas. Det var sesongen for fredstoppmøter, der Russland ikke ble invitert, ettersom enhver dialog for å få slutt på krigen ville kreve et skremmende oppgjør med virkeligheten. Faktisk ble dialog gjort ulovlig. Stadig kraftigere våpen ble tatt i bruk, og lederne later som om de forhandlet med mål om å styrke Ukrainas posisjon, mens Ukraina fortsatte å miste territorium.
Og så kom konfrontasjonen med døden. Den 12. januar førte president Trumps telefonsamtale med president Putin, og de påfølgende fredsforhandlingene i Saudi-Arabia, til at et hvitt slør endelig ble trukket over liket av Bidens politikk, og bekreftet den som død. Dette har etterlatt de europeiske lederne deprimerte og bitre, den nest siste fasen av sorg.
Denne perioden med depresjon og gjensidige beskyldninger vil vare inntil skytingen stopper og våpenhvilen endelig og nådig trekkes inn i Ukraina. Først da vil vestlige ledere endelig akseptere at deres politikk ble gjennomtruffet av en kule kalt realisme, og gå videre. Og kanskje innse at president Trump har gitt dem den terapien de trengte.
Den gode nyheten er at vi ser ut til å nærme oss den siste fasen av syklusen.
Artikkelen er hentet fra Strategic Culture
Forsidebildet er KI-generert
Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst
