Derimot: Gradvis omlegging av politikken. Stortingsgruppa i Rødt overtar styringa i partiet. – Derimot
derimot.no:
På Stortinget «er det godt at sitte».
Derfor endrer Rødt politikk
Partiet Rødt vil nå inn i regjering med Ap etter reelt å ha oppheva prinsippprogrammet i et landsmøtevedtak med vage formuleringer utforma for å tilsløre.
To og en halv måned før landsmøtet kaller partileder og parlamentarisk leder, Marie Sneve Martinussen, inn til pressekonferanse og legger fram et forslag om regjeringsdeltaking for Rødt.
Utgangspunktet er stortingsgruppas generelle politiske vurdering i dokumentet «Makt og forandring» om «Erfaringer med gjennomslag og samarbeid for den radikale venstresida».
Rødts Halvor Fjermeros oppsummerer på bloggen sin : «Fredagens utspill bekrefter dessverre bare at Rødt som parti er i ferd med å innta en fullblods parlamentarisk innretting og at stortingsgruppa nå benytter seg av sin maktposisjon til å prøve å kapre Rødt-skuta – i god tid før landsmøtet i februar».
Av Ove Bengt Berg
Parlamentgrupper tar alltid over styringa av et parti
Rødt følger dermed en nær tohundreårig lang parlamentarisk tradisjon. Så snart et opposisjonsparti kommer inn i den folkevalgte forsamlinga, får de et nærmere og varmere forhold til alle de andre partiene og parlamentarikerne. Samtidig som de nærmer seg et brudd med sin egen partiorganisasjon. Makta i alle partier blir flytta fra medlemmenes valgte organisasjon til partiets stortingsgruppe. Og nå også Rødt.
Historisk er denne utviklinga til Rødt ikke unik, den er nærmest lovmessig generell. De utløsende faktorene for de parlamentariske gruppenes overtaking av styringa i partier som vil «forandre verden» er forskjellige. Russlands invasjon i Ukraina er viktig for Rødts utvikling. Men hastverket og panikken i andre saker er kanskje mer et behov for å legge et enda større pledd over minnet om et brilletjuveri, særlig bortforklaringene. Uansett årsaker, utviklinga er naturlig.
Forlengst har Rødt basert seg på at Arbeiderpartiet er et parti som hører til venstresida i norsk politikk som står imot Høyre, Venstre og Frp. Ikke som sant er at gjennomføring av alle de høyreorienterte reformene de siste tre tiåra har vært avhengig av at Arbeiderpartiet hadde det beste innpakningspapiret for de høyreøkonomiske reformene med økte økonomiske skiller. Ap er flinkest til å vite hvilke ord og betegnelser som skal til for å få nedskjæringer til å se ut som velferdsøkninger. Derfor er det naturlig at nåværende partileder nærmest slo kron og mynt om han skulle melde seg inn i Ap eller Høyre.
Fjermeros omtaler stortingsgruppas maktutgreiing Makt for forandring, Erfaringer med gjennomslag og samarbeid for den radikale venstresida, sånn:
… et høyst selektivt utvalg av noen få utenlandske partier, med vekt på det danske Enhedslisten, nærmest anekdotisk i sin form og uten forsøk på en politisk maktanalyse av ulike partier. Dette er desto mer betenkelig ettersom Enhedslisten og det svenske Vänsterpartiet har gått i spissen for å legge ned sin tidligere motstand mot EU og har inntatt en markant mer nedtonet kritikk av Nato og USA.
Det som skjer med Rødt forklares godt av det som stortingsrepresentant Celius i Nils Kjærs skuespill fra 1913 sa som begrunnelse for å være på Stortinget og ikke miste plassen til kona si, lett omskrivi: «På Stortinget Lavinia, der er det godt å sitte». Stolene er røde, og alle de andre kjendisene snakker med dem, av til og også de mektigste, journalistene. Og kanskje kommer kongen?
Maktarrogant blindhet
Å bryte den nasjonale sperregrensa på fire prosent for utjamningsmandater ga Rødt en framgang partiet nok kunne vært bedre politisk forberedt på. Svært mange medlemmer var kanskje ikke klar for det enorme politiske linjeskiftet som kom med vedtaket om å støtte USAs krig og bryte norske eksportregler for våpen og støtta til den USA-inspirerte militærplanen for Norge. Maktarrogansen ved gjennomføringsform og innhold av bønnen til Arbeiderpartiet om regjeringsdeltaking har energi i seg til både å splitte partiet og sende det under sperregrensa. Det er knapt til å tro at illusjonene kan være så store i Rødt at de kan tro at de kan styre Ap.
Med Martinussens regjeringsutspill, partileder og leder av stortingsgruppa, kan Rødt ende opp som et storbyparti for den intellektuelle overklassen.
Da kan Rødt bli et mer ærlig parti som kan dyrke den intellektuelle overklassens kamp for allverdens kjønn og identiteter, støtte til internasjonale kriger, økt innvandring, prioritering av religiøse særrettigheter, kort sagt ta ledelsen som et woke-parti i en verden der woke-bølgen er på vei ned.
Regjeringsdeltaking med Arbeiderpartiet vil gjøre Rødt til et underbruk av Arbeiderpartiet. Inkludert belønning med statlige oligarkstillinger.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebildet: «Fra tiger til pusekatt» er KI-generert.
