Beretningen som avdekker sannheten om norsk politikk
Nyhetsspeilet.no:
Rottereiret fra innsiden – Arbeiderpartiet under lupen
Idag er ennå politikk synonymt med engasjement i samfunnsspørsmål. Men det dabber av, for altfor mye i det politiske liv er korrupt, politikerne meler sin egen kake og folk har mer og mindre mistet interessen. Alikevel er alle spørsmål som angår vårt fellesskap vesentlig. Men det er ikke lenger Arbeiderpartiet som evner å formulere disse.
For hva skjer egentlig i Arbeiderpartiet? De som orker å delta i slike tidskrevende forsamlinger synes å være av kategorien navlebeskuende som bruker mye av sin livstid på personlige maktkamper. Står noen i veien for deres ærgjerrighet sjalter de ut demokratiet, da er det skitpakkene som blir hentet frem. Arne Sørensen beskriver i sin bokanmeldelse av boken Partiet, hendelser fra Arbeiderpartiet:
Artikkel skrevet av Arne Sørensen
LO-lederen døde brått og uventet i mars 2021. Uker i forkant inngikk han i aktiviter for å fjerne Arbeiderpartiets leder. Var det en sammenheng?
Det er en tanke som kommer når en leser den usensurerte (les førsteopplaget) utgaven av «Partiet. En Innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» av Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant.
En annen ting med det samme. En rekke topper i Arbeiderpartiet har reagert negativt på boka, ikke så rart, den avslører kjernen i norsk politikk: Norge styres ikke av valgte politikere. De krangler for det meste, har fokus på seg selv og egne posisjoner – de har ikke tid eller kunnskap til å komme opp med gode saker eller avgjøre dem.
Spørsmål blir naturligvis da: Hvem er det faktisk som styrer landet vårt?
Traff boken spikeren på hodet? https://www.dn.no/politikk/jens-stoltenberg/gyldendal/kilder-til-dn-stoltenberg-reagerte-kraftig-pa-utskjelt-ap-bok-ville-bryte-gyldendal-kontrakt/2-1-1725750?zephr_sso_ott=AlWHA8
Svaret gir seg selv:
Dypstaten/skyggeregjeringen/det permanente byråkratiet/hemmelige samfunn/CityofLondon/Washington/Brüssel. En kan jo bare se på logoen til Arbeiderpartiet, tilsynlatende en rose, men ser du etter oppfatter du ett øye og syv pyramider samlet i en trekant/pyramide (øye og pyramide kjenner vi igjen fra 1-dollarseddelen). Mer okkult er det neppe mulig å få det.
I 1962 gav partiet innsikt i hva det sannynligvis egentlig står for, selv om partiet skal ha trukket seg ut i 2016: “I 1962 var altså Det Norske Arbeiderpartiet vert for en internasjonal konferanse i regi av Arbeiderpartiets moderlige paraplyorganisasjon Socialist International, hvor følgende felles politiske målsetting ble deklarert:
“The ultimate objective of the parties of the Socialist International is nothing less than world government. As a first step towards it, they seek to strengthen the United Nations so that it may become more and more effective … Membership of the United Nations must be made universal” (The World Today: The Socialist Perspective) – Declaration of the Socialist International Council Conference, Oslo, 2. – 4. June 1962.
Mere om dette: https://www.socialistinternational.org/our-meetings/councils/oslo-1962
Hvem har undertegnet: https://en.wikipedia.org/wiki/Socialist_International
Dette fortelles det ikke om i «Partiet», men boken viser tydelige hva som foregår på innsiden i Norges viktigste parti. Som vi vet fra tidligere, her er ingen kjære mor. Eller som den mektige partisekretæren Haakon Lie sa det: «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». En skurk, eller kanskje bedre ei heks, i dagens utgave av partiet, skal vi tro det vi leser, er Hadia Tajik – som ville kvitte seg med den eneste som kan utfordre dagens partileder.
Kanskje ikke så underlig. Vi husker godt bildene fra Utøya 22.7.2011 da Tajik troppet opp med Gro Harlem Brundtland, begge i sterke røde farger (rødt er blodets farge), noen timer før den blodige massakeren. Tajik framstod som eleven til Brundtland. Spørsmålet er jo hva hun faktisk har lært. Og er Tajik verktøyet Brundtland bruker for å styre partiet?
Hva er det med Giske og Tajik?
Fra kapittelet “Hva er det med Giske og Tajik?”: Partisekretær Martin Kollberg og andre var bekymret over av Trond Giske kunne finne på som nestleder under sjefen Jonas Gahr Støre. LO nestleder Gabrielsen: Giske skal inn i partiledelsen. Giske ledet kampen mot EU-medlemskap i sin tid, til tross for at statsminister Gro Harlem Brundtland var sterkt for. Tajik framstår ikke hyggelig her heller: “flere i partiet ble rett og slett satt ut av Tajik, som kunne spasere med en partifelle fra Youngstorget til Stortinget uten å si et eneste ord”. Sekretaritetsleder Hans Kristian Amundsen svarte med å gi henne et kallenavn.
Etter partiets valgnederlag i 2017, fikk Giske mer oppmerksomhet. Ingunn Yssen hadde laget en rapport som var en brutal dom over Hans Kristian Amundsen, men så: “Etter dramaet rundt konstitueringen av stortingsgruppen endret imidlertid rapporten brått karakter. I stedet for at pilene pekte på Amundsen, var det nå Trond Giske som hadde vært splittende og brukt for å få gjennom sin vilje i valgkampen, gikk fra fram av Yssens rapport.”
Journalistene kastet seg på
Meetoo-bølgen kom kort tid etter, og Tajik – naturligvis – var på banen med varsling til partileder og partisekretær: “Jeg må fortelle om en episode om Trond som jeg har fått høre om”. Giske hadde fått sin første bekymringsmelding. Det ble fullt øs i offentligheten, og etter hundrevis av presseoppslag på slutten av 2017, lå Giske i sengen nedbrutt, og hele familien han var preget. Nyttårsaften spurte samboeren hvordan han hadde det. “Jeg er redd,” svarte han.
Giske trakk seg midlertidig som nestleder 1. Nyttårsdag, og permanent seks dager senere. Og her ser vi først at pressen jakter i flokk, på vegne av hvem da? Individer i partiet som har mye makt eller redaktører som har blitt hvisket ord i øret om å gi fullt trøkk? I boken vises det til 30 000 medieoppslag på 30 dager. Det er ikke til å tro.
“Det ble litt mye”
Og rett etter at Giske trakk seg, måtte Hans Kristian Amundsen gjør det samme. Anniken Huitfelt og Kjersti Stenseng hadde fått nok, og de fikk støtte av blant andre LO-leder Hans-Christian Gabrielsen.
- januar 2018 bestemte sentralstyret seg for at Giske hadde brutt retningslinjene for seksuell trakassering. To av varslene hadde partilederen faktisk omtalt som “oppdiktede”.
Så kom 2019 og Giske var på vei til å gjøre comeback, men VG – sannsynligvis dypstatens fremste støttespiller – var på krigsstien. Det ble vist til en video der Giske danset tett med to unge kvinner. VGs tittel skulle sitere en av de anonyme kvinnene: “Det ble litt mye”. Senere stod kvinnen fram og fortalte at det hadde hun aldri sagt. VG ble felt av Pressens Faglige Utvalg så det sang. Men flere vil vel si at drittpakken likevel gjorde nytte for seg.
Det hemmelige kuppforsøket
Og så til kapittelet “Raymonds hemmelig kuppforsøk”, også omtalt i VG: https://www.vg.no/nyheter/i/kwpyRv/ny-bok-hevder-stoere-ble-forsoekt-styrtet
Januar 2021 kom LO-leder Hans-Kristian Gabrielsen inn på byrådsleder Raymond Johansens kontor. Det viste seg at Johansen ville gjøre en sondering, var det grunnlag for å kaste partileder Jonas Gahr Støre? Boken: “Herregud, dette er jo starten på et kupp, tenkte Gabrielsen for seg selv.” Bakgrunnen var at miljøer og mektige personer i partiet var dypt bekymret over partiets retning. Johansen visste at skulle noe skje, måtte LO være med.
Men Støre ble advart av partisekretæren, og etter hvert ville de ha LO-lederens støtte, men han var ikke helhjertet. Og LO-toppene holdt internt “en kniv over Støres hode”. LO-leder Gabrielsen til Arbeiderpartiets ledelse internt: “Vi er forberedt på alle eventualiteter”. I dette ifølge boken “et scenario der LO-lederen måtte fortelle Støre at han ikke lenger hadde tillit”.
Støre ble på samme tid støttet av Akershus Ap og Anniken Huitfeldt, fordi de framfor alt redde for at Tajik skulle overta. Raymond Johansens sjanse til å bli med i en regjering med Arbeiderpartiet forsvant naturlig nok. Men skjebnen til LO-leder Hans-Christian Gabrielsen ble verre, han døde brått av hjertesvikt.
Det er ingen som offentlig har tenkt tanken, men det må være lov til å spekulere om dypstat-aktører ville sikre seg at LO-lederen ikke stakk kjepper i hjula for den mannen som det var planlagt skulle bli statsminister i løpet av året.
Og det å agere naturlig hjertestans er det minste problemet for profesjonelle avlivere utkommendert av landets innerste maktelite.
Kildene har løpt en ekstra stor risiko
Boken er for øvrig lett å lese og er delt inn i korte og greie kapitler. Ingen opplysninger er tillagt spesielle kilder. Dette oppgis å være et metodisk valg, mye av informasjonen ville aldri sett dagens lys om ikke løftet var gitt om ikke å navngi kildene. “Mange av kildene har løpt en ekstra stor risiko.”
Det er jo på en måte skremmende at dette er forholdene i et parti som skal være demokratisk. På den andre side forsterker det inntrykket av at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av å være folkets forlengende arm. Dette handler ikke demokrati, det handler om makt. Den norske partimodellen og parlamentarismen framstår som en vits. Det er å håpe at innbyggerne gjennomskuer det og er villig til å kjempe for en forandring.
Arbeiderpartiet i regjering – og folk fikk dårlig råd
Om du fortsatt tror at Arbeiderpartiet er partiet for vanlige folk? Forfatterne skriver: “Fra dag én med Arbeiderpartiet tilbake i regjering fikk vanlige folk dårlig råd.” Strømprisen slo nådeløst til på slutten av 2021. Etter lange diskusjoner kom det en form for strømstøtte.
En ting en merker seg er at statsministerens kontor, om en midlertidig, befinner seg på Akershus festning som fortsatt skal være en militærfestning, og ledelsens av Forsvaret har lokaler der. Symbolsk virker det helt besynderlig, i praksis må en regne med at kontoret til statsministeren blir totalovervåket, og i verste kan kan bli utsatt for utpressing.
Det kan umulig være et sivilt samfunn verdig. Er det et tegn på at Norge faktisk er militært styrt?
Boken gir et bilde av en vilkårlighet i Arbeiderpartiet spesielt og norsk politikk generelt. Da utenriksminister Anniken Huitfeldt ble vurdert sparket framstår det som at årsaken først og fremst var muligheten for å bli kvitt Høyre-dronningen Erna Solberg. Utgangspunktet var aksjeskandalen. Ernas mann, Sindre Finnes, drev en betydelig aksjehandel bak ektefellens rygg den tid hun var statsminister – Huitfeldts mann hadde gjort det samme.
Så ble det mulighet for å bli ambassadør i Washington, og Utenriksdepartementet skrev en utlysningstekst som passet Huitfeldts kompetanse – og naturligvis fikk hun dermed jobben, mens Espen Barth Eide med nærkontakt av tredje grad med World Economic Forum fikk jobben som utenriksminister.
Moral og prinsipper i høysetet i norsk politikk? Ser ikke sånn ut, nei. Det er lett å slutte seg til bokens avslutning: “Igjen er det som om ørnen løfter hodet, stirrer utover horisonten, flytter urolig på seg. Arbeiderpartiet er maktkamp.”
BOKOMTALE
Tittel: Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall
Forfattere: Steinar Suvatne & Jørgen Gilbrant
Antall sider: 316
Forlag: Gyldendal
Terningkast: 666
Les artikkelen direkte på Nyhetsspeilet
