Derimot: Fra NATOs skrekkgalleri: Hekseprosessen mot Jugoslavias demokratisk valgte president – Derimot

derimot.no:

Ble Jugoslavias president drept av NATO?

Tolv år siden den «utenomrettslige» henrettelsen av Slobodan Milosevic.

NATO er ansvarlig

av Christopher Black.

Den 11. mars 2006 døde president Slobodan Milosevic i et NATO-fengsel.

Ingen har blitt holdt ansvarlig for hans død. Det er ti år siden hans kamp for å forsvare seg selv og landet sitt tok slutt. Det var en kamp mot falske anklager som NATO-landene hadde funnet opp. Det eneste landet som forlangte en offentlig undersøkelse om omstendighetene rundt dødsfallet var Russland. Utenriksminister Sergej Lavrov erklærte at Russland ikke kunne godta at Haag-tribunalet nektet for å være ansvarlige, og ba om en upartisk og internasjonal etterforskning. I stedet foretok et NATO-tribunal sin egen etterforskning, kjent som «the Parker Report», der de frikjente seg selv fra all skyld.

Men hans død kan ikke bli liggende uten å bli undersøkt. Det er mange ubesvarte spørsmål, de ansvarlige er aldri blitt straffet. Verden kan ikke fortsatt akseptere at krig og brutalitet erstatter «fred og diplomati». Verden kan ikke fortsette å tolerere regjeringer som forakter fred, humanitet, nasjoners suverenitet, folks selvbestemmelsesrett og rettssikkerhet.

Slobodan Milosevics død var klart den eneste veien ut av det dilemma NATO-landene hadde da de stilte han for Haag-tribunalet. Propagandaen mot han var av enestående omfang. Rettssaken ble spilt ut i pressen som et av verdens største drama, et verdensteater der en ond mann skulle stå til rette for sine kriminelle handlinger. Men det var naturligvis ingen slike handlinger, bortsett fra de som NATO-alliansen forsøkte å fabrikkere mot han, og som falt sammen som en farse.

Rettssaken var nødvendig fra NATOs synspunkt for å rettferdiggjøre aggresjonen mot Jugoslavia og statskuppet til DOS-alliansen i Beograd, støttet av NATO. Dermed ble demokratiet i Jugoslavia endelig ødelagt, og Serbia ble et NATO-protektorat med et quisling-regime. Milosevic ble ulovlig arrestert av NATO-styrker i Beograd, han ble ulovlig fengslet i Beograds sentralfengsel. Han ble ulovlig overført til det tidligere Gestapofengselet Scheveningen ved Haag. Og show-rettssaken som fulgte var på alle måter et drama med verden som publikum, og det kunne bare ende på én av to måter, enten en dom eller døden for president Milosevic.

Etter domfellelsen mot president Milosevic var det klart at det ikke var mulig å gå gjennom alle bevis. Hans død ble den eneste muligheten ut av problemet for NATO-makten. Hvis han var blitt frifunnet ville det ha brutt ned hele strukturen i propagandaen til NATOs krigsmaskin og de vestlige interessene de bruker som sin pansrede knyttneve.

NATO ventet tydeligvis ikke at Milosevic ville forsvare seg, slett ikke med slikt mot og slik besluttsomhet som han viste. Mediadekningen av rettssaken var konstant på førstesidene. Det ble lovet at dette skulle våre århundrets rettssak. Men ganske snart forsvant mediadekningen, og saken ble henvist til sistesidene. Noe hadde gått forferdelig galt for NATO helt fra begynnelsen. Årsaken til det er følgende uttalelse fra president Milosevic til dommerne i tribunalet i løpet av rettssaken:

«Dette er en politisk rettssak. Dette handler ikke om at jeg har gjort noe kriminelt. Det handler om at jeg blir tilskrevet visse intensjoner. Det er blitt trukket konsekvenser av dette som ligger utenfor ekspertisen til enhver tenkelig advokat. Poenget her er at sannheten om hendelsene i det tidligere Jugoslavia ikke er blitt fortalt her. Det er det som er saken, ikke aktors spørsmål. Jeg sitter ikke her fordi jeg er anklaget for spesielle kriminelle handlinger. Jeg sitter her fordi jeg er anklaget for å føre en politikk som er mot interessene til noen andre partier.»

Aktoratet, som var USA og deres allierte, hadde ikke ventet noe slags forsvar. Det er klart at det var en elendig tiltale, forvirrede anklager og total mangel på å skaffe bevis som tålte nøye granskning. Aktors sak falt fra hverandre like fort som den begynte. Men når den først var begynt, måtte den fortsette. NATO var låst fast i sine egne anklager. Hvis de droppet anklagene, eller hvis han ble frifunnet, ville de politiske og geostrategiske forgreningene være enorme. NATO ville da måtte forklare de virkelige grunnene til aggresjonen mot Jugoslavia. Og lederne selv måtte da forklare seg om krigsforbrytelser. Tapet av prestisje kunne man ikke tenke seg. President Milosevic ville igjen vært en populær politisk skikkelse på Balkan. NATOs eneste utvei var å få slutt på rettssaken uten å løslate Milosevic eller innrømme sannheten om krigen. Det logiske ville være at han døde i fengselet og på den måten få slutt på rettssaken.

Parker-rapporten inneholder fakta som sier at det minste NATO-tribunalet kunne gjøre uten være kriminelle i oppførselen sin, var å gi han en behandling som førte til at han døde. Tribunalet ble fortalt gjentatte ganger at han var alvorlig hjertesyk, og trengte en skikkelig undersøkelse, behandling og fullstendig hvile før han deltok i en rettssak. Men tribunalet overså hele tiden råd fra legene, og lot saken gå sin gang, selv om de visste at stresset fra rettssaken mest sannsynligvis ville ta livet av han.

Tribunalet nektet han anbefalt medisinsk behandling i Russland, tilsynelatende av politiske grunner, og satte sine egne interesser foran Milosevics helse. Med andre ord holdt de bevisst tilbake nødvendig behandling. Dette er en form for drap og er uaktsomt drap etter allmenn lovgivning.

Men det er flere uforklarlige fakta i Parker-rapporten som må undersøkes nærmere før vi utelukker gift eller midler som var ment å skade helsen hans. De to viktigste man fant i kroppen hans var rifampicin og droperidol. Det ble aldri undersøkt hvorfor disse midlene fantes i kroppen hans. Og det ble aldri undersøkt om de hadde hatt noen effekt. At disse fantes i kroppen hans, og at det tok uforklarlig lang tid før det ble gjort medisinske tester får en til å stille spørsmål som krever svar, men som til nå er ubesvarte.

Parker-rapporten frikjenner NATO-tribunalet for skyld, til tross for ulogiske konklusjoner. Det er grunnlaget for et krav om offentlig undersøkelse av president Milosevics død. Dette er blitt forsterket etter at kommandanten i FN-fengselet der Milosevic satt, en Mr. McFadden, ifølge dokumenter avslørt av Wikileaks, kom med tilleggsinformasjon til myndighetene i USA. Milosevic skrev et brev til den russiske ambassaden få dager før han døde, og fortalte at han trodde han ble forgiftet. Dessverre døde han før brevet ble levert.

Alle disse fakta slått sammen krever at en offentlig internasjonal undersøkelse skulle vært holdt for å slå fast omstendighetene rundt president Milosevics død. Ikke bare av hensyn til hans ettermæle, men også av hensyn til hans enke, Mira Markovic og hans sønn. Men også for alle oss som står ansikt til ansikt med stadig aggressivitet og propaganda fra NATO. Rettferdigheten krever det. Internasjonalt fredsarbeid og sikkerhet forlanger det.

Oversettelse Ingunn Kvil Gamst

Bilder/tekst: Knut Lindtner

Tidligere publisert på derimot.no

Les artikkelen direkte på derimot.no