Vi må gjenoppbygge Forsvaret!

Resett.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)
En soldat fra Marinejegerkommandoen i et militært ATV terrengkjøretøy speider over Ofotfjorden fra Ramsfjellet ved Ramsund Orlogsstasjon. Foto: Heiko Junge / NTB

annonse

annonse

Russlands invasjon av Ukraina har brakt krigen tilbake til Europa og fått mange illusjoner til å briste. Kriger er enkle å innlede, men vanskelige å avslutte. Vi vet ikke hvor dette heller kan ende. Konflikten i Ukraina kan bli langvarig. Den kan eskalere. Og den kan spre seg i mange retninger. Den kan fort komme nærmere oss.

Bare en ting kan anses sikkert: Historien er ikke slutt. Den allmenne usikkerhet om konfliktens omfang, og vår visshet om «historiens retur», må lede til at vi vender tilbake til de mer klassiske paradigmer i vår forsvars- og utenrikspolitikk.

Norge er en liten nasjon med et stort territorium som fort kan vise seg utsatt i euroatlantiske konfliktscenaria. Det er vi på ingen måte forberedt på.

annonse

Vi må gjerne beklage at det er slik, men våre beklagelser endrer lite ved kompleksiteten i forholdet mellom makt og rett, og at det ene ikke kan tenkes uten det annet.

Det stemmer ikke med våre ideal, men demokrati og menneskerettigheter er verken uomstridte eller allment aksepterte verdier og slett ikke norm for alle fremtidens politiske regimer. Det må vi akseptere om vi vil ha fred.

Vi burde også ha lært, etter de siste tre ti-års mange felttog på Balkan, i Midtøsten og i Afrika, at vår forståelse av demokrati og menneskerettigheter vanskelig lar seg innføre i andre land, verken med bistand og softpower eller med militærmakt og hardpower.

Våre vestlige demokratier er et resultat av århundrelange prosesser. Det kan vanskelig påtvinges andre i hurtigtogsfart med militærmakt, og enda mindre i samfunn med helt andre kulturelle forutsetninger og med en helt annen historie og økonomiske forutsetninger enn våre.

Afghanistan og de mange ‘failed states’ våre militære intervensjoner har etterlatt i Midtøsten er tragiske eksempler på dette. Troen på at det går an å bombe føydale og sterkt religiøse stammesamfunn til demokrati og menneskerettigheter over natten, kan vanskelig beskrives som annet enn et resultat av vestlig etnosentrisk hybris.

Det kan tvert om være slik, som den franske sosiologen, Raymond Aron, påpekte tidlig på 1960-tallet, at politiske regimer, deres instituering, effektivitet og legitimitet i befolkning så vel som internasjonalt, vel så mye er en funksjon av beliggenhet og makt innen historisk omskiftelige statssystem, som av politiske beslutninger.

Det mange i Amerika og Europa anser for å være en «avslutning av menneskehetens forhistorie» og det hittil høyeste trinn på den sivilisatoriske utvikling, oppfattes av andre som en kulturimperialistisk utbredelse av verdier, ideologier og økonomiske interesser på bekostning av deres egne.

Denne etnosentriske tro på egen fortreffelighet og den påfallende misjonsiveren, skaper kulturelle og politiske friksjoner som ofte leder til krigshandlinger, ufattelige menneskelige lidelser og migrasjon av store befolkningsgrupper slik vi har sett de siste tiårene

Ukraina er det euroasiatiske grenseland fremfor noe. Dets politiske skjebne opp gjennom historien er blitt bestemt av de euroasiatiske så vel som de europeiske statssystems skiftende utforminger og stormaktkonstellasjoner.

At Ukraina igjen er kommet i brennpunktet for europeisk sikkerhet bør derfor ikke forundre noen. Tvert om! Det skyldes noe som kan likne en etter hvert ganske langvarig samtale mellom en stum på den ene siden (Russland) og en døv på den andre (Vesten).

Likedan, vår kollektive bevissthet har kort hukommelse. Rent historisk er Russland en viktigere aktør i europeisk historie enn USA og Storbritannia. Å ville utestenge Russland fra det euroatlantiske statssystem er tankeløst. Å bestride berettigelsen av russiske bekymringer for egen sikkerhet i Europa er historieløst. Det er rett og slett uklok politikk.

annonse

Det meste av Europa har opplevd krig i moderne tid og flere stater langvarig okkupasjon. Men ingen har vært utsatt for felttog og ødeleggelser av samme omfang som Russland og Ukraina de siste 200 år.

Det er et like stort skjebnefellesskap mellom ukrainere og russere, som mellom nordmenn og svensker. Felttoget i deler av Ukraina er nesten en borgerkrig. Vi vet fra nyere iberisk og britisk historie, at slike gjerne blir langvarige og intense.

Det russiske felttoget i Ukraina avgrenses ikke av fjell, slik Pyreneene skiller den iberiske halvøy fra det europeiske kontinent, eller av vann, slik Storbritannia er atskilt fra Europa. Spredningsfaren er desto større.

Geografi, topografi og teknologi i tillegg til politikk, diplomati, kultur, religion mm., kunne tvert om «invitere» til at dagens konflikt spres bevisst, helt eller delvis, blant konfliktens mange lokale, som europeiske og euro-atlantiske parter.

Hviterussland er et helt flatt land på den østeuropeiske slette, som foruten Russland grenser mot Polen, Litauen og Latvia et steinkast fra Østersjøen. Hviterussland er allerede dypt involvert i konflikten som oppmarsjområde for russiske styrker.

Det ‘posthistoriske Europa’ syder av gamle sosiale så vel som politiske, og nye etniske som religiøse forhold, som alle kan bidra til å spre kriser og konflikter med rot i helt andre forhold.

Til tross for tre ti-år med tankeløs globaliseringspolitikk er nasjonalstaten og grensenes betydning ikke visket bort fra Europa. Det er faktisk flere stater og lengre grenser i dagens Europa enn under Den kalde krigen. Europakartet er nå mer likt Europakartene fra før den første verdenskrig.

Russlands angrep på Ukraina må fordømmes. Men vi må samtidig også ta de skritt som er nødvendige og mulige, for å hindre at denne som kommende konflikter, brer seg til Norge.

Vi er ingen stormakt. Våre beste intensjoner endrer lite. Kanskje har vi ikke ledere heller av den kvalitet og format som kunne ønskes. Uansett, har den norske staten og våre folkevalgte bare én overordnet moralsk forpliktelse i tilfelle krise eller krig; den må gjøre det som gjøres kan, for å hindre at eget territorium og egen befolkning utsettes for krigshandlinger.

Men dette kan vi bare oppnå ved kløktig diplomati, oppbygging av egen vernekraft og god utnyttelse av eget territorium. Lykkes den norske staten med dette kan den også ha bidratt til mer forutsigbarhet og større stabilitet i ellers uoversiktlige mellomstatlige prosesser. Mer kunne dermed også gjøres for våre allierte.

Derfor bør vi bestemt meddele våre beklagelser og sympatier alt etter hvem vi snakker med av de krigførende parter. Sammen med våre allierte bør vi bidra til å trekke grenser for stormaktenes aggresjon. Men viktigst av alt, vi må straks bygge opp igjen vårt eget forsvar.

annonse

Vi må gjøre den norske stat i stand til å kunne oppfylle sin viktigste moralske forpliktelse overfor egen befolkning og overfor det internasjonale samfunn, å bidra til å ivareta stabilitet og fred i eget nærområde. Det kan vi bare gjøre ved å gjenoppbygge vårt eget forsvar.

Norsk diplomati og forsvarspolitikk har imidlertid lenge vært preget av politiske moteretninger, en dyp ukunnen og en himmelropende uansvarlighet. Det har bidratt til å destabilisere situasjonen i vårt nærområde og eksponert norsk sikkerhet.

Det har vært bred politisk enighet om denne politikken. Det gjør det desto mer smertefullt å vende en vond vane. Vi er også, trolig av ren naivitet og forfengelighet, blitt overbevist om at andre, større og mektigere enn oss, vil ta på seg å forsvare oss på det vis vi ønsker og når vi mener det er nødvendig og best, uten av vi gjør annet enn å be dem komme. Det er dessverre ikke slik verden fungerer.

I realiteten inviterer dagens forsvarspolitikk krigen om å komme hit. Det lille forsvaret vi har er et ‘trip wire’-forsvar hvis primære funksjon er å utløse artikkel 5 i NATO slik at våre allierte straks vil legge alt annet til side og innfinne seg i tidsnok og i nødvendig omfang.

Det er neppe mange land som tidligere, frivillig og med sin beste innsikt, har basert eget forsvar og sikkerhet på slike luftige forventninger og naive doktriner.

I en situasjon hvor Europa atter opplever felttog og krig bør vi grundig tenke gjennom hvilken verden vi befinner oss i og hva vi kan gjøre for å ivareta stabiliteten i eget nærområde.

Det mest åpenbare og det første som må gjøres er å kaste engasjementspolitikken og forestillingen om Norge som humanitær stormakt i søppelkassen, gjenoppbygge Forsvaret og seriøse utenriks- og forsvarspolitiske kompetansemiljø.

Realpolitisk logikk er endret: Ukrainerne må gis den hjelpen som trengs for å drive Putin ut (+)

Tegn abonnement
eller
støtt oss på andre måter
hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.


Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Les artikkelen direkte på resett.no

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar