Transbevegelsen trenger en god og lang kikk i speilet

annonse

annonse

Slutt å gjøre skam på oss.

Transdebatten blir stadig mer påtrengende i norsk offentlighet. Det er i seg selv litt spesielt, gitt at det handler om en forsvinnende liten minoritet. Det bør jo egentlig ikke være noe særlig debatt som opptar metervis med spalteplass i media.

Ideelt sett hadde man konkludert slik: «Noen få av oss er født med en sinnstilstand der de opplever at de tilhører det motsatte kjønn. Det er veldig vanskelig, og det trenger de hjelp for å håndtere, med individuell variasjon». Så enkelt er det jo.

annonse

Men nei. Noen vil ikke ha det så enkelt. Noen vil hause dette opp og gjøre det mye vanskeligere enn det trenger å være. Noen velger å bruke det i en ideologisk kamp for sin radikale ideologi, der målet er å rive ned alt av vestlig sivilisasjon og tradisjon. Jeg har ikke lyst til å være med på det, og å bli brukt som våpen mot mye av det jeg selv holder kjært.

Les også: Er vi virkelig så motbydelige?

Hets og intoleranse

Nylig kunne vi i Klassekampen lese en beretning fra kunstneren Tonje Gjevjon. Hun opplever rett og slett å bli hetset ut av kulturlivet, blant annet fordi hun slår ettertrykkelig fast at kvinner er hunkjønn, og at lesbiske ikke har penis. Dette er standpunkter transbevegelsen ikke liker, og de sørger for at andre får ta konsekvensen av det. Kuratorer avlyser visninger med Gjevjon fordi de frykter for eget omdømme, og begrenser hennes tilgang til kunstscener, fordi de frykter for sikkerheten. Så innbitte, så forbannet hatske, er mange i transbevegelsen, at de setter folk i fare, på grunn av noen ord. 

Et eksempel: I forkant av en av kanselleringene Gjevjon ble utsatt for, ble arrangør Haugar Kunstmuseum utsatt for press, via brev, e-poster og telefoner fra blant andre Skeiv Ungdom og transaktivister. En person skal ha gitt uttrykk for at å inkludere Tonje Gjevjon i noe som hadde med Pride å gjøre, var som å inkludere holocaustfornekteren David Irwing i en utstilling om holocaust. Det skal også ha blitt laget et opprop mot Gjevjon, med følgende påstand: «Dette er Tonje Gjevjon, hun er farlig, hun tar liv.»

Vi brukes som våpen

Når jeg skriver om transbevegelsen sikter jeg ikke til alle transpersoner, men til den politiske aktivistbevegelsen som påberoper seg retten til å snakke for folk som meg. De har aldri fått den retten, men de bruker oss likevel, i en kamp mot Tonje Gjevjon og alle andre som ikke marsjerer i deres takt.

Jeg har møtt Tonje Gjevjon en gang, på hennes initiativ. Jeg er litt enig, og litt uenig med henne. Tror jeg at hun mangler forståelse for realiteten virkelige transkvinner lever i? Ja, absolutt. Tror jeg at hun kunne lært litt av å omgås helt vanlige transkvinner og sett forbi karikaturene i media og i bevegelsen? Ja, det tror jeg, og det samme tror jeg om veldig mange andre som engasjerer seg i denne debatten, mot transbevegelsen. De later ikke til å se forskjellen på folk som meg, som prøver å leve normale liv under radaren, og fullvoksne menn med biceps, parykk og kjole som trenger seg inn i damegarderober med hensikt å forgripe seg på kvinner.

Jeg er en transkvinne, og det har faktisk et naturvitenskapelig belegg. Derfor bryr det meg heller ikke om Tonje Gjevjon skulle mene at det er oppspinn, og at jeg bare er en skrulle i dameklær, som like gjerne kunne ha vært en veldig feminin homofil mann. Jeg vet at det ikke stemmer. Jeg har levd det, og det er forsket på det. Det er bare så synd at nettopp denne forskningen, som langt på vei validerer de opplevelsene jeg og andre transkvinner har, er blitt politisk ukorrekt. Og det må faktisk transbevegelsen bære skylden for – ikke folk som Tonje Gjevjon.

Delegitimering av kjønnsinkongruens

For transbevegelsen har selv gått inn i et spor som per automatikk legger opp til en delegitimering av transkvinners opplevde virkelighet. Når kjønn fremstilles som en sosial konstruksjon som alle bare blir sosialisert inn i, så ryker hele opplevelsen å oppleve seg selv som det ene eller det andre kjønnet på tross av sosialisering, ned i dragsuget. Når du lager en bevegelse rundt det at kjønn er noe flytende, som kan forandre seg fra dag til dag, eller at kjønn i realiteten ikke finnes, så legger man egentlig til grunn at vi ikke har noe reelt grunnlag for å oppleve det vi opplever. Hvorfor skulle vi trenge noen behandling da?

Tonje Gjevjon er nok ikke spesielt hatefull. Men hun har sine meninger, sine spørsmål og sine innfallsvinkler. Det skal hun få ha. Det er ingen grunn til at hun ikke skal få slippe til som kunstner av den grunn. Hvis vi transkvinner ikke kan tåle at en eller annen kunstner har meninger om oss som ikke helt samsvarer med våre egne opplevelser, hva betyr vel det?

Transbevegelsen trenger en god og lang kikk i speilet. Bevegelsen har utrettet mye bra før,  men nå er den blitt en trussel for transpersoners ve og vel, både fordi den har tatt opp i seg standpunkter som effektivt delegitimerer våre opplevelser og tabubelegger forskning som validerer oss, og fordi den skaper et bilde av transpersoner som noen intolerante fjols som ikke tåler at det kommer noen ord fra et eller annet fremmed menneske der ute i det store samfunnet. Oppførselen deres, når de kontakter arrangører, hetser og presser folk til å ta avstand, er rett og slett pinlig og høyst uakseptabel.

Slapp av, og slutt å gjøre skam på oss. Det er min oppfordring.

annonse

Stopper puberteten til norske barn: – Vi har manet til forsiktighet, sier Rikshospitalet til Resett (+)

Les artikkelen direkte på resett.no

Author: Auto Feeder