Steigan.no: SCOTT RITTER: Rørledninger og USAs rolle

Steigan.no

Steigan.no:

Motiv, mulighet, midler: Personer som soner livstidsdommer i amerikanske fengsler er blitt dømt på svakere grunnlag enn de indirekte bevisene mot Washington for angrepet på Nord Stream-rørledningene.

Av Scott Ritter, Consortium News, 12. oktober 2022

Indisiebevis, akkurat som direkte bevis, kan brukes til å etablere elementene i en forbrytelse, eksistensen eller fullføringen av visse handlinger og hensikten eller den mentale tilstanden til en tiltalt. For å oppnå domfellelse må en aktor vise utover enhver rimelig tvil at en tiltalt har begått en bestemt handling og at tiltalte handlet med spesifikke hensikter.

Nord Stream 1 er et multinasjonalt prosjekt drevet av sveitsisk-baserte Nord Stream AG, beregnet til å levere rundt 55 milliarder kubikkmeter (GSm³) russisk naturgass årlig til Europa ved å transportere den direkte fra Russland gjennom to 1224 kilometer lange rørledninger lagt under Østersjøen til et tysk knutepunkt, hvorfra gassen skulle distribueres til andre europeiske forbrukere.

Den første av tvillingrørledningene ble ferdigstilt i juni 2011 og begynte å levere gass november 2011. Den andre ble ferdigstilt april 2012 og begynte å levere gass oktober 2012. Gazprom, den russiske gassgiganten, har 51 prosent eierandel i Nord Stream 1 rørledningsprosjektet.

Nord Stream 2 er nesten en klone av Nord Stream 1-prosjektet, bestående av to 1220 kilometer lange rørledninger lagt under Østersjøen som forbinder Russland med Tyskland, påstartet i 2018 og ferdigstilt september 2021. I likhet med Nord Stream 1 er Nord Stream 2 ment å levere omtrent 55 GSm³ naturgass fra Russland til Europa gjennom Tyskland. Som med Nord Stream 1, drives Nord Stream 2 av et multinasjonalt selskap hvor Gazprom har 51 prosent eierskap.

I motsetning til Nord Stream 1, fikk Nord Stream 2 aldri startet å levere gass.

North Stream 2 områdekart. (Berria Egunkaria, CCBC 4.0, Wikimedia Commons)

Nord Stream 1- og 2-rørledningene går fullstendig mot USAs nasjonale sikkerhetspolitikk, som i flere tiår har vært sur på hvordan russisk naturgass dominerer det europeiske energimarkedet. Denne antagonismen ble kanskje best beskrevet i en spalte publisert i den tyske avisen DieWelt i juli 2019.

Artikkelen, som var medforfattet av Richard Grenell, Carla Sands, Gordon Sondland (henholdsvis de amerikanske ambassadørene til Tyskland, Danmark og EU), hadde tittelen «Europa må beholde kontrollen over sin energisikkerhet» og fremførte argumentet at «Nord Stream 2-rørledningen vil drastisk øke Russlands energiinnflytelse over EU», og bemerket at «et slikt scenario er farlig for blokken og Vesten som helhet».

Etter å ha observert at «et dusin europeiske land er avhengige av Russland for mer enn 75 prosent av deres naturgassbehov», konkluderte ambassadørene: «Dette gjør USAs allierte og partnere sårbare for å få gassen stengt etter innfall fra Moskva».

Dessuten hevdet ambassadørene:

«EUs avhengighet av russisk gass utgjør en risiko for Europa og Vesten som helhet og etterlater amerikanske allierte mindre sikre. Nord Stream 2-rørledningen vil øke Europas mottakelighet for Russlands utpressingstaktikk. Europa må beholde kontrollen over sin energisikkerhet».

Ambassadørene vevde også inn en kritisk geopolitisk kontekst, og erklærte:

«La det være helt klart: Nord Stream 2 vil bringe mer enn bare russisk gass. Russisk innflytelse og påvirkningskraft vil også strømme under Østersjøen og inn i Europa, og rørledningen vil gjøre det mulig for Moskva å ytterligere undergrave ukrainsk suverenitet og stabilitet».

Russlands ‘våpengjøring’ av energi mot Europa var temaet for en «debatt» som Gary Peach og jeg gjennomførte i desember 2018 på sidene til Energy Intelligence, som overvåker spørsmål knyttet til global energisikkerhet. Gary, en av EIs ledende forfattere, dekker russisk energi.

Gazprom hovedkvarter i skyskraperen Lakhta Center i St. Petersburg, Russland, februar 2021. (CC BY-SA 4.0, Wikimedia Commons)

Jeg hevdet at «Russland har aldri forsøkt bruke sin status som stor energileverandør til Europa som et middel for politisk innflytelse», og bemerket at:

«Våpngjøring av russisk energi kommer i form av sanksjoner pålagt mot Moskva og forfølgelsen av politikk utformet for å begrense utviklingen av Russlands energisektor. Det er mye lettere å argumentere for at USA og Europa utgjør en trussel mot russisk energisikkerhet i stedet for omvendt».

Gary, derimot, bemerket at:

«Gazproms forsyningskontrakter viser den underliggende økonomiske trusselen fra Moskva: Prisformelen er omtrent den samme for alle land, men de landene i Russlands gode nåde får en vilkårlig ‘rabatt’. Han konkluderte med at «når Gazprom er den eneste tenkelige gassleverandøren, har den skamløst misbrukt monopolet».

I desember 2019 innførte administrasjonen til president Donald Trump sanksjoner i et siste desperat forsøk for å forhindre at Nord Stream 2-rørledningen ble fullført.

Disse sanksjonene ble fjernet av administrasjonen til president Joe Biden i mai 2021 i et forsøk på å gi inntrykk av å ville reparere forholdet til Tyskland som hadde blitt alvorlig slitt under Trump-administrasjonen. Etter ferdigstillelse ble imidlertid Nord Stream 2 forhindret fra å operere på grunn av innvendinger reist av tyske regulatorer angående lisensspørsmål, som ikke var forventet å bli avklart før midten av 2022.

I forkant av den russiske invasjonen av Ukraina, utarbeidet Biden-administrasjonen en plan for å straffe Russland ved å innføre alvorlige økonomiske sanksjoner som ville gå ut over den russiske energisektoren, inkludert tiltak utformet for å stoppe leveringen av gass fra Russland til Tyskland via Nord Stream-rørledningene.

En av problemene amerikanske beslutningstakere sto overfor var å finne den rette blandingen av sanksjoner som ville lykkes i å skade Russland uten å ødelegge den europeiske økonomien. Beslutningstakere på begge sider av Atlanterhavet erkjente imidlertid at meningsfulle sanksjoner rettet mot russisk energi inneholdt en unngåelig sikkerhetsrisiko for den europeiske økonomien.

En av mekanismene som politiske beslutningstakere i USA og EU håpet ville lindre de økonomiske konsekvensene av å sanksjonere russisk energi var å øke tilførselen av amerikansk flytende naturgass (LNG) til Europa. Siden 2016 har mengden LNG levert av USA til Europa økt, med mer enn 21 GSm³ levert i 2021.

Dekket på LNG-tankeren Energy Atlantic i Port Arthur, Texas, 2016. (US Coast Guard, Dustin R. Williams)

Men 21 milliarder kubikmeter kunne ikke begynne å kompensere for mengden naturgass som ble fraktet av Russland til Europa i tilfelle storskala avbrudd i russisk energiforsyning forårsaket av innføringen av økonomiske sanksjoner rettet mot den russiske energisektoren.

Etter den russiske invasjonen av Ukraina – og erkjennelsen av at energiforstyrrelsen til Europa kom til å bli langt større enn forventet – holdt Biden sitt løfte om å øke tilførselen av amerikansk LNG til Europa. Men mengdene var fortsatt langt under etterspørselen, og til priser som bokstavelig talt slo hele Europa konkurs.

Ofrene

Da Tyskland blokkerte driften av Nord Stream 2 og ila sanksjoner som utelukket reparasjon av Nord Stream 1, begynte den tyske befolkningen å bære hovedbyrden av sanksjonene mot russisk energi.

Til tross for deres regjerings insistering på at den ville forbli resolutt i å konfrontere det den oppfattet som russisk aggresjon mot Ukraina, hadde det tyske folk andre planer. Innen 26. september begynte de å gå ut i gatene i stort antall for å kreve at deres regjering åpner Nord Stream 2-rørledningen og forsyne det tyske folket og økonomien med energien som trengs for å overleve.

Tysklands største protester denne høsten

Opptakene viser Berlin og Hannover.

Deltakerne krever opphevelse av anti-russiske sanksjoner og tilgang til energi. På en av plakatene står det «Jeg vil ha russisk gass og olje».

Forbrytelsen

Den 26. september rapporterte Nord Stream 2-rørledningen om et massivt trykkfall. Dagen etter rapporterte Nord Stream 1-rørledningen det samme. Et dansk jagerfly, som fløy over rørledningsruten, rapporterte å ha sett en forstyrrelse på én kilometer i diameter i vannet utenfor øya Bornholm, rett over Nord Stream 2-rørledningen, skapt av massiv utslipp av naturgass under vann. (Danske myndigheter har anslått at den totale mengden metan som ble sluppet ut i atmosfæren av de to rørledningene var rundt 500 000 tonn)

Steder for eksplosjonene forårsaket av North Stream-angrepene i september. 26. (Lampel, CC BY-SA 4.0, Wikimedia Commons)

Hendelsen fant sted i den eksklusive økonomiske sonen i Sverige, og den svenske sikkerhetstjenesten tok ledelsen i etterforskningen av hva som hadde skjedd. (Merkelig nok ble Russland ikke invitert til å delta, til tross for at de hadde en egen økonomisk og sikkerhetsmessig interesse i saken.)

«Etter å ha fullført åstedsundersøkelsen», rapporterte svenskene, «kan den svenske sikkerhetstjenesten konkludere med at det har vært detonasjoner ved Nord Stream 1 og 2 i den svenske økonomiske sonen», og bemerket at eksplosjonene hadde forårsaket «omfattende skade» på rørene.

Svenskene erklærte også at de hadde hentet noe materiale fra hendelsesstedet, som ble analysert for å finne ut hvem som var ansvarlig. De sa også at dette beviset «styrket mistankene om grov sabotasje».

Mens alle parter som er involvert i Nord Stream-rørledningens «sabotasje» er enige om at årsaken var menneskeskapt, har ingen nasjon utenom Russland navngitt en mistenkt. (Den russiske presidenten Vladimir Putin har tilskrevet angrepet som Russland har kalt «internasjonal terrorisme» på «anglosakserne» – britene og amerikanerne.)

Biden avviste de russiske påstandene. Rørledningsangrepet «var en bevisst sabotasjehandling, og russerne pumper ut desinformasjon og løgner», sa den amerikanske presidenten. «På det rette tidspunktet, når ting roer seg, kommer vi til å sende dykkere ned for å finne ut nøyaktig hva som skjedde. Det vet vi ikke ennå.»

Men vi vet. Biden fortalte oss selv. Det gjorde også utenriksminister Antony Blinken. Det samme gjorde den amerikanske marinen. Mellom de tre har vi uomtvistelige bevis på hensikt, motiv og midler – mer enn nødvendig for å bevise skyld utover enhver rimelig tvil i en domstol.

Hensikt

I en tale til journalister den 7. februar erklærte Biden «Hvis Russland invaderer, altså når stridsvogner eller tropper krysser grensen til Ukraina igjen, vil det ikke lenger være noe Nord Stream 2. Vi vil få slutt på den».

Pres. Biden: «Hvis Russland invaderer… så vil det ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil få slutt på den».

Reporter: «Men hvordan nøyaktig vil du gjøre det siden…prosjektet er under tysk kontroll?»

Biden: «Jeg lover deg vi vil gjøre det».

Da en journalist spurte hvordan Biden kunne gjøre noe slikt, gitt at Tyskland hadde kontroll over prosjektet, svarte Biden: «Jeg lover deg: Vi vil være i stand til å gjøre det».

Ingen aktor har noen gang hatt en mer kortfattet intensjonserklæring – en veritabel tilståelse før hendelsen – enn dette. Joe Biden bør tas på ordet.

Motiv

På spørsmål fra journalister 3. oktober om å kommentere Nord Stream-rørledningsangrepene, svarte utenriksminister Blinken delvis med å merke seg at angrepet var «en enorm mulighet til en gang for alle å fjerne avhengigheten av russisk energi og dermed ta bort fra Vladimir Putin mulighet til våpengjøring av energi som et middel til å fremme hans imperalistiske mål».

Blinken erklærte videre at USA ville jobbe for å lindre «konsekvensene» av rørledningsangrepet på Europa, og hentydet at levering av amerikansk LNG med skamløse profittmarginer for amerikanske leverandører – var en «mulighet».

Statssekretær Antony Blinken (Utenriksdepartementet, Freddie Everett)

Påtalemyndigheten snakker ofte om cui bono, en latinsk setning som betyr «til gagn for hvem», når de søker å etablere motiv for en begått forbrytelse, under forutsetningen om at det er stor sannsynlighet for at de som er ansvarlige for en spesifikk forbrytelse er de som kan tjene på det.

Blinken. En enorm mulighet.

Cui Bono.

Midler

I begynnelsen av juni, til støtte for en større NATO-øvelse kjent som BALTOPS (Baltic Operations) 2022, brukte den amerikanske marinen de siste fremskrittene innen ubemannede undervannsfarkoster, eller UUV, i minejaktteknologi til testing under operasjonelle scenarier.

I følge den amerikanske marinen var den i stand til å evaluere «fremvoksende UUV-teknologi for minejakt», med fokus på «UUV-navigasjon, samarbeidsoperasjoner og forbedringer i akustisk kommunikasjon, samtidig som den samlet inn kritiske miljødatasett for å fremme de automatiske målgjenkjenningsalgoritmene for minedeteksjon».

En av UUV-ene som brukes av den amerikanske marinen er Seafox.

Besetningsmedlemmer ombord på en tysk minejeger senker en Seafox marin drone ned i vannet 26. oktober 2018 under NATO-øvelser i Nord-Atlanteren og Østersjøen. (NATO/WO FRAN C.Valverde)

I september ble spesialiserte US Navy-helikopteret MH-60R som er i stand til å bruke Seafox UUV – sporet flyvende utenfor den danske øya Bornholm, rett over segmentene av Nordstream 1 og 2 rørledningene som senere ble skadet i sabotasjehendelsene.

For å sitere TASS:

«Den 6. november 2015 ble NATOs ubemannede minerydder-undervannsfartøy Seafox oppdaget under den planlagte visuelle inspeksjonen av Nord Stream 1-gassrørledningen. Den lå i rommet mellom gassrørledningene, tydelig nær en av rørene. NATO sa at mineryddingdronen gikk tapt under en øvelse. Slik NATO-øvelse hvor eksplosivanordningen viste seg å ligge nøyaktig under gassrørledningen vår. Den eksplosive enheten ble da deaktivert av det svenske forsvaret.»

Italiensk bombegruppe opererer en UUV, ubemannet undervannsfarkost under NATO-øvelser i september i Portugal. (NATO)

Skyldig utover enhver rimelig tvil

Byrden som eksisterer for å bevise skyld utover enhver rimelig tvil «er fullt ut tilfredsstilt og fullstendig overbevist til det moralsk forsvarlige om at bevisene som fremlegges etablerer tiltaltes skyld». Når det gjelder Nord Stream 1- og 2-angrepene, har denne byrden blitt møtt når det gjelder USAs skyld.

Biden innrømmet nesten forbrytelsen på forhånd, og utenriksministeren hans, Blinken, gol om den «enorme muligheten» som ble skapt av angrepet. Ikke bare øvde den amerikanske marinen aktivt på forbrytelsen i juni 2022 ved å bruke det samme våpenet som tidligere hadde blitt oppdaget ved siden av rørledningen, men benyttet selve midlene som var nødvendige for å bruke dette våpenet på dagen for angrepet, på stedet for angrepet.

Skyldig etter tiltalen

USAs president Joe Biden uttaler seg om forbud mot russisk energiimport 8. mars (Det hvite hus, Carlos Fyfe)

Problemet er at utenfor Russland er det ingen som anklager USA. Journalister ser vekk fra bevisene og snakker kun om «uvisshet». Europa forblir stille, redd for å våkne opp til realiteten at dets viktigste «allierte» har begått en krigshandling mot dens kritiske energiinfrastruktur, og fordømt millioner av europeere til å lide av kulde, sult og arbeidsledighet – samtidig som Europa blir utnyttet med overpriset gass fra USA.

Det er ingen tvil i en tenkende persons hode om hvem som er ansvarlig for angrepene på Nord Stream 1- og 2-rørledningene. Indisiene er overveldende og fullt i stand til å få til en domfellelse i enhver amerikansk domstol.

Men ingen vil bringe saken for retten, i hvert fall ikke nå.

Det er en skam for amerikansk journalistikk for å ignorere dette flagrante angrepet på Europa.

Det er en skam for Europa for ikke å ha mot til å offentlig navngi angriperen sin.

Men mest av alt er det en skam for administrasjonen til Joe Biden, som har dratt USA ned til samme nivå som de de jaktet på og drepte i så mange år – en simpel internasjonal terrorist, og en statlig sponsor av terrorisme.


Denne artikkelen ble først publisert av Consortium News: SCOTT RITTER: Pipelines v. USA

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

Les artikkelen direkte på Steigan