Steigan.no: Indias blemme i Samarkand

Steigan.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

Steigan.no:

Statsminister Narendra Modis møte med Russlands president Vladimir Putin i Samarkand 16. september etter at SCO-toppmøtet ble en medieskandale. De vestlige mediene satte inn mot seks ord som ble tatt ut av kontekst i statsministerens åpningsreplikker – “today’s era is not of war” – «dagens æra er ikke krig» –  for triumferende å proklamere at India endelig tar avstand fra Russland i Ukraina-spørsmålet, slik amerikanske og europeiske ledere har vært. ustanselig krevende.

Av M. K. Bhadrakumar.

Selvfølgelig mangler denne tendensiøse tolkningen empirisk bevis og er derfor ondsinnet. Dessuten snakket Modi også med et sjeldent uttrykk for følelser ved da han understreket kvintessensen av det indisk-russiske forholdet, så vel som hans to tiår lange tilknytning til Putin. 

Den pikante delen som ble tilberedt av amerikanske medier viser desperasjonen fra «det kollektive vesten» etter å isolere Russland i en tid da selv vestlige ledere åpenhjertig har innrømmet at hoveddelen av den ikke-vestlige verden ikke identifiserer seg med den vestlige fortellingen om Ukraina og nekter å rulle tilbake forholdet til Russland. 

Les: – Nesten 90 prosent av verden følger ikke USAs linje i Ukraina

Mange land trapper opp samarbeidet med Russland – for eksempel Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt, Iran. Merkelig nok avskyr selv vestlige selskaper å forlate det svært attraktive russiske markedet hvor avkastningen på investeringene er høy. En rapport i magasinet Atlantic Council 18. september fremhever at selv om noe sånt som 1000 multinasjonale selskaper hadde kunngjort at de ville forlate Russland i kjølvannet av de vestlige sanksjonene, «er den uheldige realiteten at … tre fjerdedeler av de mest lønnsomme utenlandske multinasjonale selskapene forbli i Russland.» Så statistisk sett, mens 106 vestlige selskaper forlot det russiske markedet, gjenstår det fortsatt over 1149 internasjonale selskaper og de tier ganske enkelt om det. 

Det gigantiske Sakhalin-2 olje- og naturgassprosjektet i det russiske fjerne østen er en celeber sak der to store japanske energiinvestorer Mitsui og Mitsublishi, med statlig støtte, rett og slett nektet å slutte , ettersom det russiske prosjektet forsyner 9 prosent av Japans energibehov. G7 har ingen annen mulighet enn å unnta Japan fra sanksjonsområdet når det gjelder Sakhalin-2! 

Igjen fortsetter Vesten å importere gjødsel fra Russland og opphever for det formålet restriksjonene på frakt, forsikring osv. Men restriksjonene fortsetter mot Russlands eksport av matkorn og gjødsel til den ikke-vestlige verden. Russland har nå tilbudt å distribuere gjødselen som holdes tilbake i europeiske havner gratis til de fattigste landene i Afrika hvis bare restriksjonene for eksport frafalles, men Europa vil heller bruke den til egne behov. 

Det har nylig blitt avslørt at all støyen om en «global matkrise» (som India også snakket om) i utgangspunktet var en billig bløff utført av Biden-administrasjonen for å få Russland til å tillate salg av hvete holdt tilbake i ukrainske siloer til det europeiske markedet av amerikanske selskaper, som tilsynelatende har kjøpt opp Ukrainas jordbrukssland og kontrollerer landets kornhandel! Bare en brøkdel av kornsendingene fra Ukraina gikk til fattige land som er truet av hungersnød. Det er nok å si at presset fra USA og EU mot Indias kjøp av russisk olje ikke var annet enn mobbing.

Når det er sagt, bør India vite at i en situasjon der Russland står overfor en eksistensiell trussel mot sin sikkerhet, vil det ikke la seg avskrekke mens det reagerer fast og bestemt, uansett hva noen sier. Vil India bli avskrekket hvis et fremmed land blir opphisset over statlig undertrykkelse i Kashmir? Vold og blodsutgytelse er avskyelige trekk ved samtidens verdenssituasjon og er en smertefull realitet over hele verden. 

Det er grunnen til at statsminister Modis ubehagelige referanse til krig og fred i hans første bemerkninger til Putin i Samarkand var helt malplassert i det som ellers viste seg å være et «fantastisk» møte. Det var rett og slett ikke nødvendig å ha karakterisert, på statsministernivå, Ukraina-konflikten som en «krig». Det forrådte uvitenhet, siden hele verden vet at det som foregår er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland på den ukrainske arenaen som hadde vært dyrket fram gjennom det siste kvarte århundre helt siden NATO begynte sin østutvidelse med en agenda for å omringe Russland. Moskva tok alvorlig feil ved å tolerere USAs innblanding i Ukraina helt til NATO dukket opp på dørstokken. Det er tvilsomt om India ville ha vist en slik strategisk tålmodighet hvis en fremmed makt legger opp til å omringe og svekke det. 

Mot et så komplekst bakteppe vil lakmustesten for Indias «nøytralitet» kanskje ligge i at utenriksminister Jaishankar i det minste snakker opp om NATOs utvidelse østover, om at USA fyrer opp konflikten ved å pumpe inn våpen til en verdi av titalls milliarder dollar i Ukraina, og med referanse til Biden-administrasjonens djevelske rolle i å undergrave gryende fredsfølere mellom Moskva og Kiev. 

Hvis Tyrkias Recep Erdogan og Ungarns Viktor Orban kan snakke, selv som NATO-ledere, hvorfor kan ikke Indias utenriksminister? Men, ikke regn med det, det er ikke tale om at Jaishankar en gang indirekte vil skjemme ut Biden. 

Det store spørsmålet gjenstår likevel: Hvorfor er det slik at et land som India har mistet stemmen? Foretrekker det den unipolare verdensordenen som Vesten prøver å påføre verdenssamfunnet? Har den glemt den koloniale fortida Aksepterer den at den «regelbaserte orden» betyr å handle på John Wayne-måten – å tilegne seg andre lands finansielle eiendeler som er betrodd de vestlige bankene basert på tillit? Godtar den, uansett grunn, USAs uttalte intensjon om å ødelegge Russlands økonomi? Hvis Modi-regjeringen har tenkt gjennom disse spørsmålene nå, seks måneder etter sanksjonene fra helvete mot Russland, har den noen synspunkter i det hele tatt? Da India var mye svakere, hadde det fortsatt en egen mening? Hva skjedde med India 

Fra Kremls referat fra samtalene erkjente Putin helt i begynnelsen av samtalen med Modi at Russland og India ikke er på samme side når det gjelder Ukraina. For sjølsagt må Putin vite at Indias oppførsel er styrt av dets snevert definerte egeninteresser og betinget av en kløe etter å drive cherrypicking. Han har enorm erfaring med diplomati for å vite hvordan land oppfører seg i egeninteresser og hvordan det er nødvendig å samarbeide med slike land.

Men Moskva har aldri vært og vil aldri bli en krevende partner. Gjensidig interesse og gjensidig respekt er kjennetegnene på russisk diplomati overfor India. Til tross for sine egne forbehold over hva India forsøkte å gjøre ved å dele Pakistan i to halvdeler, en enestående handling i henhold til internasjonal lov, da krisa kom i 1971, sto Moskva ikke bare ved India, men sendte til og med ut sine krigsskip og ubåter for å vokte indiske farvann fra et potensielt amerikansk militært angrep mot India – og dette, mens på den diplomatiske fronten, kjøpte Moskva tid for India til å avslutte sine militære operasjoner for deling av Pakistan. Det er derfor desto større grunn for oss å være litt diskret i det minste. 

India må være et av få land som drar nytte av Ukraina-konflikten. Bortsett fra olje, kull og hva som ikke er til lave priser fra Russland, paradoksalt nok, har til og med rupien startet sin ubestemte reise mot å bli en «verdensvaluta». Ingen patriotisk inder vil kritisere Modi-regjeringen for slik sofisteri. Imidlertid oppstår forvirring når moral unødvendig injiseres i alt dette med en kjedelig dose forkynnelse. 

Møtet i Samarkand fant sted i forbindelse med SCOs årlige toppmøte. Toppmøtet handlet ikke om Ukraina, men om de dyptgripende problemene som har dukket opp i dets kjølvann som vil forme konturene av en ny verdensorden. Dette SCO-toppmøtet var spesielt, ettersom det fant sted midt i store geopolitiske endringer, og utløste en rask og ugjenkallelig transformasjon av hele komplekset av internasjonale bånd, relasjoner, politikk, økonomi, da en ny modell basert på ekte multipolaritet og dialog bygges. 

Les også: ‘Samarkand-ånden’ skal drives av de ‘ansvarlige kreftene’ Russland og Kina

Alle forstår at SCO, som representerer halvparten av verdens befolkning, vil bidra til å smi den nye verdensordenen. I motsetning til tilfellet med NATO, der alle beslutninger tas i Washington og påtvinges USAs «allierte», er det ingen «rottefanger» i SCO-teltet. Modi kunne lett ha spilt en meningsfull rolle på toppmøtet i stedet for å snirkle seg formålsløst gjennom pandemien, forsyningskjeder, og så videre, på et tidspunkt da slike dyptgripende spørsmål ble diskutert av hans jevnbyrdige i Samarkand. 

Ordet «multipolaritet», som var i alles tanker i Samarkand, fant ikke engang plass i Modis tale i Samarkand. Den som har skrev den talen må ha gjort det med et øye på Washington. Derfor, ikke klandre amerikanske medier. De la tilfeldigvis merke til alle disse avvikene og bestemte seg for å plukke ut de seks ordene for å legge India på matta, og hånte det for dobbeltsnakk og grov opportunisme. All det ordkløveriet som kom etterpå fra apologetene til vår regjering kan ikke vaske bort denne skampletten. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Les også hans analyse av SCO-møtet i Samarkand: SCO at crossroads of history

Les artikkelen direkte på Steigan

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar