Rights.no: Der islam har tatt over alle skolene

Rights.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

Rights.no:

“Vi er maktesløse. Og ofte tenker jeg: De har vunnet og vi har tapt.” Dette skriver en lærer i Østerrike i en brannfakkel av en bok. “De” er muslimske elever, og “vi” er Europa. Wiens skoler dominert av muslimer er et varsel om hva som snart er realitetene i Norges storbyer også. Lærerne kler seg “sømmelig”, de bankes opp, de kvinnelige elevene bøyer hodet og vender blikket sjenert bort, og skolene velger ren underkastelse. Skolene har latt det islamske jerngrepet ta over. Den islamske moral-dinosauren trasker rundt i både klasserommene og i skolegårdene. Bønn er viktigere enn utdannelse, og skolene produserer samfunnstapere.

– Skitt, vi er fortapt, var tanken min da jeg hadde lest gjennom boken Kulturkamp i klasserommet. Hvordan islam forandrer skolene. En lærers historie. Boken er forfattet av Susanne Wiesinger, en fortvilet og frustrert sosialdemokrat og lærer i Wien. Hennes beskrivelser av hvordan islam har tatt makten i skoler dominert av muslimer, bekrefter alt vi i våre dystreste tanker har kunnet forestille oss, og faktisk mer til.

De «sømmelige» skolene

Det handler om massivt med vold mot lærerne, lærere som overhodet ikke får støtte og oppbakking fra politikere, myndigheter eller skoleledelser. Tvert om. Alt skal dysses ned. Skolenes rykte skal poleres. Hendelser blir således omtalt som «enkelttilfeller», det er (totalt nytteløs) dialog og koseprat med de voldelige elevene som gjelder.

Kvinnelige lærere kler seg sømmelig. De sjekker garderoben sin nøye før de velger dagens antrekk. Ingen hud må vises, ei heller en tatovering.

Den religiøse pekefingeren kjenner ikke lenger noen grenser. Og den strekker seg helt inn til skoleledelsen.

Noen rektorer instruerer allerede unge (kvinnelige) kolleger i hvordan de skal kle seg. Som tillitsvalgt fikk jeg svært ofte telefoner fra bestyrtede kolleger. Korte snekkerbukser eller miniskjørt: Begge deler var altfor vågalt. Kollegene mine ble anmodet av rektor om å kle seg annerledes. I klartekst: Kle deg i henhold til islamske skikker. Her ser man i hvor stor grad islam påvirker oss. Om det er bevisst eller ubevisst: Alle er oppmerksomme på hva de har på seg. Tatoveringer må skjules. Selv med 40 grader i klasserommet bruker mange lærere kun langermede topper og jeans.

Det ligger i kortene at i en slik atmosfære er de største taperne klassenes jenter. Jentene holdes i et jerngrep av de muslimske guttene. De opptrer «sømmelig» på alle måter – selvsagt i hijab og ofte også ankelside vide kåper. De ser blygt ned. De roper ikke, de visker. De vet at kjærlighet er fullstendig forbudt. Og klassens bøller av noen gutter vet da også å skrike opp hvis det i en bok skulle forekomme en historie om kjæresteri. Det er nemlig totalt forbudt.

– De må drepe meg

Jentene loves bort i tidlig alder til ukjente menn. De vet at de risikerer å bli drept om de nekter. Å gifte seg med en kristen mann medfører at familien «må» drepe datteren. Wiesinger sitere en elev slik:

«Hvis jeg gifter meg med en kristen mann, må familien min drepe meg. Det er helt klart. Det ville være synd. Selvfølgelig må jeg gifte meg med en muslim.» … Ordene er brent inn i hukommelsen min. Det som plaget meg mest, var ordet «må». De sa ikke «da ville de drepe meg», men «da de drepe meg»

Somaliske og andre afrikanske jenter kjønnslemlestes i stort monn, både i opprinnelseslandet og muligens også i Østerrike. Ingen sjekker, så ingen fra myndighetene som helsevesen vet hva som foregår. Det samme gjelder seksuelle overgrep som jenter opplever innad i storfamilien. Wiesinger forteller om klassetimer der hun tar opp dette temaet:

Vi er på samme måte hjelpeløse når det er mistanke om seksuelle overgrep. At enkelte jenter blir seksuelt misbrukt av brødrene og onklene sine, er jeg og mine kolleger ikke i tvil om. Tegnene og indikasjonene er vanskelige å ignorere. At noe er galt med disse jentene, kommer svært tydelig til syne i seksualundervisningen eller under prosjekter om temaet «Hvordan beskytter jeg meg mot seksuelle overgrep?». Jentene vi mistenker for å være utsatt for seksuelle overgrep, får akutt åndenød og vondt i magen, og de vil til skolelegen eller forsvinner lynraskt ut på toalettet. De samme jentene er konstant syke og har høyt fravær.

Noen ganger betror de seg til en lærer, helst klassestyreren. Historiene er så uhyrlige at man nesten ikke vil tro dem. Men slike handlinger og detaljer er ikke noe de har funnet på. Man kan ikke forestille seg noe sånt. Det er for avskyelig. Fordi det er så grufullt, vil jeg ikke gå inn på detaljer her. 

Guttene vokser ofte opp med massivt med vold i hjemmet, og deres hoder styres av de lokale moskeene. Guttene ligger i gjengkonflikter etter landopprinnelse. Det er tyrkerne mot kurderne, det er tsjetsjenere mot afghanere. På skolen mest verbalt, etter skoletid er det slåsskamper som står for døren. Samtidig bedrives pengeutpressing av ikke-muslimske elever.

– Vi er for svake, sier læreren

Tyskkunnskapene er elendige, skoleresultatene det samme. Hvorfor? Det finnes ingen felles kulturelle berøringspunkt lenger for elevene. Islam er hele livet deres. Bønn er derfor viktigere for dem enn utdannelse. Skolen blir således et springbrett videre til en katastrofe for både den enkelte og for det østerrikske samfunnet. Skolen utdanner tapere. Det har bare blitt verre med tredjegenerasjon – en påminnelse til dem som fremdeles tror at med tiden vil integreringen gå seg til. Nei, det går motsatt vei, viser forfatteren – med tyngde. De stadig voksende muslimske miljøene har stålkontroll på enkeltindividene. Wiesinger dundrer til med denne «religiøse» konklusjonen:

Vi har ikke lenger styrke til å kjempe mot det religiøse tankegodset til elevene våre. Det er for sterkt. Vi er for svake.

Wiesinger tar også et nådeløst oppgjør med den venstrepolitiske fløyen som hun selv tilhører eller tilhørte. Hennes beskrivelse av en demonstrasjon i Wien forteller oss alt:

I begynnelsen av januar 2018 dro jeg til avslutningsarrangementet i den store demonstrasjonen mot den nye turkisblå regjeringen på Heldenplatz i Wien. Som sosialdemokrat kritiserte jeg de planlagte nedskjæringene av de sosiale ytelsene; det var hovedgrunnen til at jeg gikk dit. En kvinnelig taler oppfordret oss som demonstrerte, til å stille oss opp som beskyttere foran alle moskeer. Dundrende applaus fra alle kanter! Kvinner med fargerike plakater ropte spontant: «Vi vil bære hijab!»

I dette øyeblikk stivnet jeg til og følte meg med ett veldig ensom. Jeg måtte vekk fra den demonstrasjonen. Naturligvis skal ingen diskrimineres på grunn av sin religion. Men jeg tenkte også: Vil disse jublende kvinnelige demonstrantene også stille seg beskyttende foran moskeer som er behjelpelige med å finne ektemenn til mine mindreårige elever? Vil de stille seg beskyttende foran moskeer som setter Koranen over vår forfatning, som hindrer våre ungdommer i å bli integrert i det østerrikske samfunnet? Vil i det hele tatt noen av disse «opplyste og tolerante» venstreorienterte personene stille seg beskyttende foran jenter som blir drapstruet når de vil bryte ut av stivnede patriarkalske familiestrukturer?

«De gode» ofrer barna i toleransens navn. De snur seg vekk, eller de peker på «diskriminering» som de sentrale årsaken for hvorfor integreringen uteblir. Og for disse noksagtene er den «hellige» løsningen «dialog».

Mottoet er: Enhver konflikt løses med «dialog».

Bare la det være klart: Wiesingers sympati er med elevene som får sine liv mer eller mindre ødelagt. Sympatien er ikke med dem som snur seg bort fra de åpenbare problemene.

Kulturkrigen kommet for å bli

De faktaresistente lever nemlig på løgnen om «fantastisk fargerik flerkultur», ifølge forfatteren. Men det er ikke flerkultur vi ser, det er monokultur med islam ikke bare i kjernen, men med islam som omslutter alt og alle.

Jeg merket meg den høye andelen muslimske elever i Wiens skoler under arbeidet med Islam. Den 11. landeplage i 2015. På ungdoms- og videregående skoler oppgav allerede i 2014 hele 40 prosent av elevene i Wien at de var muslimer. Gitt at en viss (høy) andel av disse vil være fundamentalister, ligger det i kortene hvordan synet på homofili, jøder, jenter/kvinner, frafall fra islam, sharia, etc. vil være.

Kulturkrigen i klasserommet har kommet for å bli. Krigen er i gang i enkelte bydeler eksempelvis i Oslo. Islam vil få sterkere og sterkere grep om skolene der i årene som kommer. Sann mine ord, og sann Susanne Wiesingers ord i denne lettleste og dypt urovekkende boken.

Det vi hadde trengt nå var en liknende bok fra klasserom i Norge dominert av islam. Vi håper en modig sjel på innsiden av et klasserom føler seg kallet til å «berike» oss med en god porsjon virkelighetsbeskrivelse i det nye Norge.

Kulturkrigen i klasserommet

120 s.

Document forlag

(Fotoillustrasjon: HRS)

Les artikkelen direkte på Rights.no

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar