Nationen.no: Krummingen av fred og frihet

Nationen.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

Nationen.no:

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.

I motsetning til Russland, som aktivt har destabilisert i sine nærområder, har EU jobbet aktivt for et stabilt, fritt og demokratisk Europa. I 2012 fikk da også EU Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet tildelingen med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»

Russlands destabiliseringspolitikk er kontraintuitiv utenrikspolitikk for de fleste. Vår selvråderett og handlingsrom er helt avhengig av situasjonen i landene rundt oss. Men for Putin er den største trusselen fremveksten av vellykkede demokratier i langs sine grenser.

Det kunne føre til et krav om demokratiske reformer i Russland, og destabilisert det russiske regimet. Det tar de ikke sjansen på. Derfor er Russlands brutale angrep på Ukraina logisk. Hver gang Ukraina har snudd seg mot Europa, har Russland grepet brutalt inn.

Fra oransjerevolusjonen i 2004, der den vestlig orienterte presidentkandidaten Viktor Jusjtsjenko ble forgiftet under valgkampen, til 2014 da EU hadde tilbudt Ukraina en assosieringsavtale på vei til medlemskap og Krim ble annektert som svar.

Det er ikke Nato-utvidelsen som provoserte fram Russlands vedvarende brutale angrep. Nato kan ikke ta opp medlemmer som er i en væpnet konflikt som vil trigge artikkel fem, der Nato-landene solidarisk vil forsvare hverandre. Provokasjonen ligger i ønsket om å leve i fred og frihet i et velfungerende demokrati.

Derfor har Ukraina søkt vestover. Ikke for å bli et lydrike for EU, slik EU-motstandere her hjemme ser på EU-medlemskap eller EØS-avtalen. Men for å slippe å bli et lydrike av Russland. Vi har ikke råd til at Ukraina taper denne krigen. Da blir vi alle underlagt russiske dominans, for da vet de at de kan ture fram som de vil.

De som vil snakke om nasjonal selvråderett kan jo ta det med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som før sommeren søkte om å gå videre med prosessen om fullt medlemskap i EU. Han har førstehåndskunnskap om både det å være et lydrike av et regime de søker seg vekk fra, og tap av nasjonal selvråderett.

Søndag 25. september er det femti år siden den første folkeavstemningen om norsk medlemskap i det europeiske fellesskapet. Da hadde Norge søkt to ganger tidligere og fått nei fra EUs forløpere. Denne gangen var det det norske folket som sa nei, etterfulgt av et nytt nei i 1994. Siden den gang har verden, og EU, endret seg radikalt. Det blir stadig mer krevende å stå utenfor.

Etter forrige folkeavstemning har Efta, vår handelsplattform fra 1960, blitt ytterligere svekket siden Storbritannia og Danmark valgte fullt medlemskap i 1972. Etter EØS-forhandlingene med de gjenværende landene, valgte Sverige, Portugal, Østerrike og Finland å forlate Efta til fordel for EU.

De mente EØS var en unødvendig mellomstasjon til fullt medlemskap, og har sittet rundt bordet siden. Den gang dreide blant annet debatten seg om at EU var en rikmannsklubb som ikke lot de fattigere landene i øst konkurrere på deres marked. Senere har Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta, Kypros, Bulgaria, Romania og Kroatia blitt med. Flere står på vent.

Dette i seg selv burde reorientere Europa-debatten. Det EU nordmenn sa nei til i 1994 finnes ikke lenger. Vi valgte å bli på mellomstasjonen, med ett bein i Efta – sammen med Sveits, Liechtenstein og Island, og ett bein i EU, gjennom EØS-avtalen.

Men også vi har endret oss. Gjennom EØS-avtalen har vi integrert oss dypt inn i det europeiske fellesmarkedet. Ikke fordi vi er tvunget til det. Fordi vi ville det. Vi ønsket å utvide vår handlefrihet med frihet til å handle over landegrensene på like vilkår som EUs medlemsland. Derfor har vi godkjent lover og reguleringer som reduserer barrierer for handel, sikrer arbeidstakere og forbrukeres rettigheter. Men mest av alt – sikrer fred og sikkerhet i Europa gjennom nå syv årtier.

“Det EU nordmenn sa nei til i 1994 finnes ikke lenger.”

EU-avstemming

Debatten om EU som en rikmannsklubb er borte. EU har siden 1994 jobbet med sosial utjevning mellom de rikeste og de fattigste EU-landene. Dette bidrar Norge til gjennom EØS-midlene, som langt på vei er vår Marshall-hjelp. Det lønner seg å støtte opp om demokratiutvikling og økonomisk utvikling i våre nærområder. Ikke bare sikrer det fred og stabilitet. Det bidrar jo også til at våre naboland blir rikere og kan kjøpe våre varer og tjenester. Det lønner seg på sikt.

I 1994 ble reguleringen av krumming av agurker også sentralt. Slik dustete lovgivning ville vi ikke ha tredd over oss. Men Norge hadde sin egen regulering av hvor krum agurkene kunne være for import og eksport, i likhet med svært mange andre land. Dette fungerte som en effektiv handelsbarriere for nettopp eksport og import.

Derfor harmoniserte EU dette, som så mye annet, for å bidra til bedre flyt av varer og tjenester over landegrensene. Dette har gjort det europeiske fellesskapet til noe som er større enn seg selv. Men det viktigste EU står for, og medlemslandene har vist i fellesskap siden den russiske invasjonen, er fortsatt fred, frihet og demokrati i Europa.

I Norge strander den debatten på krumming av agurker. Men det som krummes i Ukraina er nettopp nasjonal selvråderett og drømmen om å leve i fred, frihet og et velutviklet demokrati.

Les artikkelen direkte på Nationen

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar