Nationen.no: Elefanten på Hardangervidda

Nationen.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

Nationen.no:

Det handler ikke om skadevirkningene for villreinstammen. Det handler ikke om hvorfor det på motorisert basis ikke er mulig å skyte ut all voksen bukk uten dyrevelferdsmessige konsekvenser for resten av villreinen. Og – det handler heller ikke om at det ene av de to smittede dyrene var en simle, ikke bukk. Så hvor er elefanten?

Etter flere år med utredninger og skriverier om skrantesyken hos villrein er det ett spørsmål som står åpent: Hvorfor opptrer denne sykdommen hos villreinen – nå? Svaret på dette spørsmålet har avgjørende betydning for håndteringen. Det er elefanten.

Planene man nå iverksetter forutsetter at man er i en «tidlig fase» av skrantesyken. Man antar da at sykdommen smitter fra dyr til dyr, og ved å skyte ut de smittede dyrene vil man kunne stoppe sykdomsutviklingen. Og det før man får smitte av miljøet der de smitteførende proteinene (prionene) kan bestå i lange tider.

Man antar også at sykdommen har oppstått hos villrein, som spontan sykdom, og deretter blitt smitteførende. Men dersom man velger seg denne teorien som det man tror på er det vanskelig å forstå hvorfor slike tilfeller – etter titusenvis av år med villrein – plutselig skal løpe løpsk i naturen.

Det er nemlig neppe første gangen et slikt spontant smittetilløp skjer. Og hvis en slik «fra spontan til løpsk prionsykdom-teori» var vanlig ville vi jo sett det hos en rekke pattedyr. Det gjør vi ikke.

Det finnes en alternativ teori det snakkes lite om, der det allerede foreligger miljøsmitte. Men der reinen selv ikke er kilden. Prionsykdommer utvikler seg langsomt. Noen hevder det tar 20-30 år fra smitte først opptrer til man begynner å se et visst omfang.

I dette tidsperspektivet er det besnærende at vi på 1990-tallet hadde et stort utbrudd av prionsykdom hos sau i form av skrapesyke. Og sauebestander med skrapesyke beitet i områder med relasjon til Hardangervidda. Er det ikke et forbausende sammentreff at man nå 20-30 år etter får et “prionproblem” hos villrein i samme område? Det ville nemlig bety at det vi egentlig bevitner nå er en allerede «sen fase» av prionsykdom, i form av etterdønninger av skrapesyken.

Skrapesyken ble utryddet gjennom nedslaktning, og sauene er gjennom avl nå blitt ganske så motstandsdyktige mot skrapesyke; de kan nok i 2022 føle seg relativt trygge på sine vandringer i fjellet.

Egentlig skulle villreinen også være beskyttet mot skrapesykeprioner, på grunn av såkalte «artsbarrierer» – de er rett og slett for genetisk forskjellige fra sau til at smitte egentlig skal kunne skje. Slike artsbarrierer er imidlertid dessverre ikke perfekte, og fra naturens side er desserre villreinen utstyrt med en sårbar genetikk.

Det finnes prionsykdom hos mange dyr. En situasjon vi leger husker godt var utbruddet av kugalskap i England på slutten av 1980-tallet. Her så man i tiårene som fulgte flere enkelttilfeller av mennesker som hadde plukket opp smitte pga. særlig sårbarhet.

Mange var bare smittet uten at de ble syke, men noen ble også syke, da kalt Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Om man løfter blikket litt er det vanskelig å ikke få assosiasjoner til situasjonen på Hardangervidda. Med smittede enkeltdyr, og noen veldig få tilfeller av sykdom.

Poenget er, hvis forutsetningen som ligger til grunn for dagens tiltak, nemlig at man er i «tidlig fase» av prionsykdom, er feil – må man også tenke annerledes om tiltak. I en situasjon der miljøsmitte er drivende for tilfellene man nå finner vil man uansett hvor mye bukk man skyter kunne fortsette å finne slike syke enkeltdyr i lang tid fremover.

For å kontrollere situasjonen trenger vi da et opplegg med tiltak som kan vedlikeholdes over lang tid, som er bærekraftig over tiår – også sett fra villreinens perspektiv.

Bevæpnede snøscooterpatruljer på Hardangervidda er ikke bærekraftig.

Les artikkelen direkte på Nationen

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar