Ikke alle lar seg forføre av den massive PR-kampanjen for Ukrainas krav til Europe og andre land. Denne drives frem i alle deler av samfunnet, og president Zelenskij har opptrådt på storskjerm i flere folkeforsamlinger med diverse krav. Selv i en krigssituasjon fant han det for godt å ta til orde for «det grønne skiftet», noe som vil være musikk i ørene til hans kolleger i World Economic Forum som er pådrivere for dette som en del av sine egne kampanjer og planer for menneskeheten.
Advokat Brynjar Østgård beholder sindigheten og etterlyser i en kronikk i iTromsø en prinsipiell debatt om det var riktig av Stortinget å la Ukrainas president få talerstolen slik han fikk det denne uken via storskjerm. Det har ikke manglet på emosjonelle responser fra stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer, og hovedstrømspressen har vært henrykt. I tillegg til at det ser ut som norske politikere uten videre tar alt Zelenskij sier for god fisk, overser de det prinsipielt problematiske.
Fra Moxnes’ Facebookprofil
Østgård: «Det er etter mitt syn feil, både konstitusjonelt og politisk, å la Zelenskij slippe til på Stortingets talerstol.»
Østgård lister opp flere punkter:
1. Etter vår statsforfatning er det regjeringen som håndterer landets utenrikspolitiske saker, og representerer Norge utad. Stortinget spiller en rolle også i utenrikske saker, men det er i hovedsak «bak» regjeringen, dvs. internt i Norge, ikke utad.
2. Verken grunnloven eller Stortingets forretningsorden åpner for denne type talere i politiske saker.
3. At Churchill talte i Stortinget i 1948 og den svenske riksdagsleder og den danske folketingsleder under grunnlov-jubileet i 2014 gir ingen presedens. De tre tilfellene gjaldt ikke politiske saker, men for Churchill en helt spesiell heder og for de to andre et upolitisk jubileum. Det samme gjelder de «høflighetsvisitter» som av og til skjer på Stortinget.
4. Hva gjelder Zelenskij, er det derimot en høyaktuell politisk situasjon. Hva skal formålet være? Hvis det er slik at han skal påvirke Stortinget med hensyn norsk politikk og konkrete vedtak, så er det aldeles uholdbart. Stortingets saksbehandling foregår ikke på den måten etter vår statsforfatning og politiske tradisjon. Hvis formålet er å sende en takk til Norge, så er Stortingets talerstol ikke stedet for slikt. Hvis formålet er at Stortinget skal vise sin støtte og sympati, så dets talerstol heller ikke stedet for slikt.
5. Dette vil kunne skape en uheldig presedens, nemlig at Stortinget blander kortene, og blir et slags «utstillingsvindu» for diverse «gode og edle handlinger». Eller det vil på motsatt side skape en pinlig situasjon dersom en annen statsleder i en presset situasjon ber om å få tale i Stortinget. Sier man da nei, så er det et signal.
Ikke formelt møte?
Stortingspresidentens forsøk på å avfeie innsigelser med at dette ikke var å regne som «et formelt stortingsmøte» tas ikke lett på av Østgård. Han presiserer:
Stortingspresidenten forsøker å begrunne med at det ikke er tale om et formelt stortingsmøte. Det er en begrunnelse av temmelig, ja, nettopp, formell art, og sier vel heller at dette desto mer blir feil, nettopp fordi Stortinget er et politisk beslutningsorgan, som representerer det norske folk, og at Ukraina er en politisk sak i aller høyeste grad.
Så begrunner stortingspresidenten opplegget med at «Stortinget er demokratiets bankende hjerte». Derved gir Stortinget legitimitet til styresettet i Ukraina. Det er i seg selv uheldig, herunder når man vet at Ukraina er et av verdens mer korrupte land på Transparency Internationals liste (nr. 122 av 180).
Det kan vel heller ikke utelukkes at USA har latt Norge forstå at det er ønskelig at Zelenskij slipper til. USA har jo investert tungt i Ukraina på flere måter.
Grunn til skepsis
Det er en rekke «unntak» og «særordninger» som har kommet til i et oppsiktvekkende tempo med begrunnelser som etter Østgårds oppfatning:
Så har vi dette med at Zelenskij ved flere anledninger har «truet» med 3. verdenskrig. Hans retorikk er forståelig sett fra hans ståsted, men det betyr ikke at han skal utstyres med den autoritet som Stortingets talerstol representerer.
Stortingspresidentens «historiske» argumenter er for øvrig ikke overbevisende. Man skal være skeptisk når oppsiktsvekkende særordninger søkes begrunnet med at situasjonen er «historisk» og lignende. Det er nettopp når det blåser at man må stå fast på det prinsipielle.
Kommentar: Alle partier på Stortinget har underkastet seg en smart PR-kampanje
Skuespilleren Zelenskij har drevet en svært vellykket PR-kampanje for den USA- og NATO-styrte krigen mot Russland i Ukraina. Kampanjen er åpenbart styrt av PR-folk som kan sine ting og som har gitt Zelenskij manuser og talepunkter vel tilpasset hver enkel nasjonalforsamling.
Og helt bevisstløst har politikerne latt seg forføre. En sak er hva man mener om krigen, det er ikke tema her. Det prinsipielle som Østgård reiser handler om vår egen statsforfatning og respekten for Stortinget.
Grunnloven og Stortingets forretningsorden gir faktisk ikke adgang til den typen politisk show som det som ble framført på Stortinget.
Og en annen sak er respekten for demokratisk saksbehandling. Etter norsk statsskikk og demokratiske prinsipper skal saker forberedes og behandles på en saklig og vel forberedt metode. Her fikk man en emosjonell ovasjon som baner veien for et større norsk engasjement i krigen, uten at dette er drøftet på noen måte, og uten at det verken er gjort noen analyse eller noen konsekvensutredning. Dette er ikke Stortinget verdig.
