I sitt årlige brev til aksjonærene skriver BlackRocks toppsjef Larry Fink at den verdenen vi kjente før «pandemien» er borte for alltid. «That world is gone!» Det ser ut til at i Finks vidunderlige nye verden er det heller ikke stor plass for fagbevegelsen.
Les: Toppsjefen i BlackRock: Kapitalismens makt
Brevet fra Fink kan du lese på engelsk her: The Power of Capitalism.
Et markant trekk ved brevet fra Fink er at han omfavner begerepet «stakeholder»-kapitalisme, som er lansert av Klaus Schwab og World Economic Forum.
Dette begrepet er forklart i Erik Plahtes artikkel: Global Redesign Initiative – vil nytegne den rådende verdensorden:
Kjerna i det WEF står for kan uttrykkes i sammensettinga multi-stakeholder governance. Governance betyr i denne sammenhengen ikke regjering, men styre, ledelse, herredømme. Men det er altså ikke regjeringene som skal herske, men konsernene med sine multi-stakeholdere. Klaus Schwab, grunnlegger og leder for WEF, hevda da WEF ble grunnlagt i 1971 at «ledelsen i en moderne bedrift må tjene alle stakeholdere, handle som en formynder for dem med ansvar for å opprettholde vekst og rikdom hos selskapet på lang sikt» (The World Economic Forum: A Partner in Shaping History. The First 40 Years).
Merk deg formålet: Det er selskapets egne, langsiktige interesser det gjelder.
Larry Fink skriver:
Stakeholder»-kapitalisme (Interessentkapitalisme ? o.a.) handler ikke om politikk. Det er ikke en sosial eller ideologisk agenda. Den er ikke «woke». Det er kapitalisme, drevet av gjensidig fordelaktige relasjoner mellom deg og de ansatte, kundene, leverandørene og lokalsamfunnene din bedrift er avhengig av for å blomstre. Dette er kapitalismens kraft.
Arbeidslivet vil ikke være til å kjenne igjen
Fink slår an en streng som skal gi resonans i arbeiderklassen. Han bryr seg om arbeidernes ve og vel, sier han.
Arbeidere som krever mer av sine arbeidsgivere er et vesentlig trekk ved effektiv kapitalisme. Det driver frem velstand og skaper et mer konkurransedyktig landskap for talenter, og presser selskaper til å skape bedre, mer innovative miljøer for sine ansatte – handlinger som vil hjelpe dem til å oppnå større fortjeneste for sine aksjonærer. Bedrifter som leverer høster fruktene. Vår forskning viser at selskaper som knyttet sterke bånd til sine ansatte har sett lavere omsetningsnivåer og høyere avkastning gjennom pandemien.
Men dette er bare tilsynelatende. I Larry Finks verden er det korporasjonene som skal forme det nye arbeidslivet. Omtanken for arbeiderne er patriarkalsk.
Å skape det miljøet er mer komplekst enn noen gang og strekker seg utover spørsmål om lønn og fleksibilitet. …
Vi i BlackRock ønsker å forstå hvordan denne trenden påvirker din bransje og din bedrift. Hva gjør du for å styrke båndet med dine ansatte? Hvordan sikrer du at ansatte med alle bakgrunner føler seg trygge nok til å maksimere sin kreativitet, innovasjon og produktivitet? Hvordan sikrer du at styret ditt har rett tilsyn med disse kritiske problemene? Hvor og hvordan vi jobber vil aldri bli det samme som det var. Hvordan tilpasser bedriftens kultur seg til denne nye verdenen?
Her er det det patriarkalske multinasjonale selskapet som skal legge til rette for at de ansatte «maksimerer sin kreativitet, innovasjon og produktivitet» for å sikre selskapet maksimal profitt.
Stakeholder-kapitalistene skal forme samfunnet, forvaltninga av ressursene, og naturligvis også de ansatte. Dette er en korporativ kapitalisme. Den har svært lite med sosialisme å gjøre, hvis noen skulle innbille seg det. Den har derimot svært mange likhetspunkter med den økonomiske sida ved fascismen, slik Mussolini så den.
Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.
Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.
Noen viktige punkter det korporative BlackRock-samfunnet har felles med de italienske fascistenes takegang er:
- Den autoritære, voldelige og militariserte staten
- Klassesamarbeid i stedet for klassekamp
- En korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet
- En patriarkalsk og altomfattende stat
- Modernisme og futurisme, fascistene så på seg sjøl som en morderniserende kraft
Larry Fink bygger videre på det systemet som er skapt under «pandemien», og der har den staten som slår ring om profittene til BigPharma virkelig vist eg som både autoritær, voldelig og militarisert, jfr konsentrasjonsleirene i Australia og New Zealand. Stakeholder-kapitalismen er en sammensmelting ovenfra mellom staten og de multinasjonale selskapene, og slik Fink beskriver den skal bedriftene forme samfunnet i sitt bilde. Arbeiderne får den plassen de blir tildelt av stakeholder-kapitalistene, som «redefinerer relasjonene mellom et selskap, dets ansatte og samfunnet som omgir det.»
Fascismen fylte den rollen finanskapitalen og de store godseierne trengte for hundre år siden. Nå har kapitalen et tilsvarende behov for korporative løsninger. Men formene vil bli forskjellige. Mens fascismen trengte den patriarkalske familien og kirken, har moderne finanskapital behov for å oppløse familien og i det hele tatt alle tradisjonelle bånd mellom folk. Folk skal bli frittsvevende molekyler som trekkes dit kapitalen trenger dem.
Det nye korporative stakeholdersamfunnet har heller ikke behov for noen «Duce», noen fører. De oligarkene som trekker i trådene har utviklet metoder for å bruke politikere uten egenskaper til å være sine avatarer, slik som for eksempel Emmanuel Macron i Frankrike, og for ikke å snakke om Justin Trudeau i Canada.
De multinasjonale selskapene blir kilde til informasjon til de ansatte
«Covid-19 har også forsterket uthulinga av tilliten til tradisjonelle institusjoner og forverret polariseringen i mange vestlige samfunn. Denne polariseringa byr på en rekke nye utfordringer for administrerende direktører. Politiske aktivister, eller media, kan politisere ting bedriften din gjør. De kan kapre merkevaren din for å fremme sine egne agendaer. I dette miljøet er fakta i seg sjøl ofte omstridt, men bedrifter har en mulighet til å lede. Ansatte ser i økende grad på sin arbeidsgiver som den mest pålitelige, kompetente og etiske informasjonskilden – mer enn myndigheter, media og NGOer.»
«La alt håp fare / du som går ned i dødens len», skriver Karl Marx i innledninga til Kapitalen. Det er ord Marx har lånt fra mannen han kalte den store florentiner, nemlig Dante Alighieri. Disse ordene står ifølge Dante i Den guddommelige komedien på en stein ved inngangen til helvete.
For fagbevegelsen burde Larry Finks brev til toppsjefene leses på samme måte. Men det spørs om fagbevegelsen har ledere som er i stand til å kjenne igjen er rottefelle når de står rett overfor den.
Les artikkelen direkte på Steigan
