Hvem er Knut Brundtland? Søndagskino: «En dråpe luksus»

Steigan.no Video
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

Det har vært mye omtale av en middag der verten var Knut Brundtland, Gro Harlem Brundtlands sønn, og Jonas Gahr Støres ungdomsvenn og forlover og gjestelisten bød på blant andre Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg, oljefondssjef Nicolai Tangen, Knut Brundtland selv, samt en del nære familiemedlemmer av de tre. I flere av gårsdagens aviser er temaet «politiske nettverk og beslutningsprosesser», blant andre Klassekampen og Dagens Næringsliv.

Illustrasjon vist i Klassekampens artikkel «Fire stjerners middag»
lørdag 5.februar 2022

Granskingen av hvordan Jens Stoltenberg til slutt fikk jobben som sentraIbanksjef er såvidt i gang, og mye tyder på at Knut Brundtlands navn vil ha en betydelig plass. Hans «eventyr» med Voss vann ser ut til å ha blitt glemt. Det er merkelig.

Film: En dråpe luksus

Filmen har fått denne omtalen: «En dråpe luksus» handler om forholdet mellom Brundtland og Støre og Brundtlands rolle i norsk samfunnsliv, men på et område som overraskende nok ingen av avisene har nevnt nå – hans rolle i Voss Water og hans arbeid for hva han kalte en «unik løsning på vannproblemene i Afrika sør for Sahara».

Filmen varer i 50 minutter og anbefales.

Første delen tar opp hvordan Brundtland og Voss Water skapte en historie om Voss-vannet som om det var et unikt, artesisk kildevann tappet så å si i den norske fjellheimen.

Dokumentaren avdekker at det snarere dreide seg om vanlig kommunalt vann, tappet fra et kommunalt anlegg på Sørlandet, pumpet opp ikke langt fra jernbanelinjen mellom Oslo og Kristiansand, og som så ble fylt i de fine flaskene som var kjørt tomme med containere og lastebiler fra Tyskland.

Denne delen handler altså om å forstå og beskrive en ny type reklamemakt hvor merkevare og utseende er alt. Og innholdet ingenting.

Den andre delen av filmen handler om hvordan Brundtlandfamilien opprettet «Voss Foundation», en privat stiftelse som Brundtland i filmen avviser at hadde noe med forretningsvirksomheten å gjøre.

Han hevder imidlertid at stiftelsen og han hadde funnet «en unik løsning på vannkrisen i Afrika sør for Sahara». Som alle vet som har studert internasjonal bistand og veldedighet, er det svært mange som kommer opp med slike unike løsninger.

I filmen forteller Brundtland hva hans revolusjonære løsning var.
Filmen setter altså søkelyset på et uhyre mektig perspektiv som nå også mange fremtredende næringslivsfolk fronter.

En afrikansk professor sier i filmen:

Dette kavaleriet av samaritaner som kommer ridende ned fjellsiden for å redde fattige afrikanske kvinner, hvilke behov i vestlige samfunn er de svar på? Dreier det seg om enda et eksempel på at afrikanere lever flere liv: Først som seg selv, så som borgere av land i Afrika, og ikke minst som objekt for rike menneskers selv-iscenesettelse?

Voss Water truet med rettsak om TV2 sendte filmen, men trakk seg da de innså at alt som ble hevdet i filmen var korrekt, basert på forskning og kunne dokumenteres ned i minste detalj. I dagene etterpå brukte de imidlertid pressen til å prøve å underminere filmen ved å hevde at den var full av feil. Utviklingen etter 2010, da filmen ble vist, har bekreftet hvordan dokumentaren traff spikeren på hodet og avdekket overraskende gap mellom retorikk og virkelighet på toppen av norsk samfunnsliv.

Voss Water fikk av Mattilsynet pålegg om å endre teksten på flaskene sine: De fikk ikke lenger lov i Norge til å beskrive vannet som artesisk kildevann, når det jo i virkeligheten var tappet fra vanlig kommunalt anlegg. Den veldedige stiftelsen som skulle redde Afrika fra vannkrisen, ble nedlagt ikke lenge etter at Brundtland hadde vært med på å selge Voss Water- et selskap som aldri hadde tjent penger – for nærmere en milliard kroner til kinesiske eiere, og investerte millioner i kunst.

Les artikkelen direkte på Steigan

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar