annonse
annonse
Mer enn du tror.
I 2019 løftet Joe Biden på øyenbrynene da han ble spurt om hva han mente om trusselen fra Kina. I vanlig Biden-stil sa han, «Come on, man. I mean, you know, they’re not bad folks. But guess what, they’re not competition for us.»
Mange har siden undret seg over Biden-administrasjonens tilbakeholdenhet overfor Kina både med hensyn til koronavirusets opphav, som Trump vekselsvis kalte Wuhan- og Kina-viruset, i spørsmålet om handelssanksjoner overfor Kina og i ulike andre sammenhenger.
annonse
Nå kommer det etter hvert for en dag at Hunter Biden i løpet av de siste 7 årene har inngått flere forretningsavtaler i Kina. Det dreier seg i alt om 5 forskjellige. Og her det er ikke snakk om småpenger. Utbyttet fra disse avtalene er beregnet til nærmere 280 millioner kroner.
De er kommet i stand mellom Hunter Biden og kinesere på høyt nivå i kinesisk etterretningstjeneste og i Det kinesiske kommunistiske parti. Det er ille nok at Hunter har utnyttet farens posisjon for å berike seg selv og sin familie. Mer urovekkende er det at Joe Biden som USAs president og nærstående til Hunter Biden dermed er kompromittert i forhold til en fremmed og fiendtlig innstilt stormakt som Kina.
Joe Biden påstår imidlertid at han aldri har hatt noe med Hunters forretningsaffærer å gjøre og at han aldri har tjent noe på dem. Men de har reist sammen til Kina på ‘Airforce 2’ da Joe var visepresident, og flere eposter og tekstmeldinger funnet på Hunters gamle PC – The Laptop from hell – henviser flere ganger til «the big guy», altså faren, tidligere visepresident og nå USAs president, når Hunter omtaler forretningene med Kina.
Kretser innen det republikanske partiet presser på for at føderale myndigheter skal etterforske saken og å få klarlagt hva som egentlig har funnet sted. Saken reiser spørsmål både mht. habilitet og når det gjelder uheldige bindinger til en fremmed makt som systematisk bruker økonomiske bånd og incentiver til politisk påvirkning og for å skaffe tak i sensitiv informasjon. I etterretningskretser omtales dette som ‘elitekapring’.
Det at nasjonale sikkerhetsinteresser settes i spill på et så høyt nivå er selvsagt politisk sprengstoff.
Vår egen Terje
I Norge har vi en parallell i Rød-Larsen-saken. Terje Rød-Larsen (Ap) ble i 2019 sparket fra International Peace Institute pga. hans tette forbindelser til Jeffrey Epstein som ble dømt for menneskehandel og seksuell omgang med mindreårige. Rød-Larsen har hatt tette forbindelser med Epstein og bl.a. flydd til Norge sammen med ham, lånt penger av hand. Han har med andre ord pleiet omgang med et kriminelt miljø. Iht. Sikkerhetsloven er det åpenbart at hans ektefelle, FN-Ambassadør Mona Juul (Ap) som Rød-Larsens nærstående, dermed også er kompromittert. Hun har imidlertid merkelig nok beholdt sin sikkerhetsklarering.
På samme måte som når det gjelder Hunter Biden i USA har ikke norske media, bortsett fra Resett og Klassekampen, villet ta i saken. Det har heller ikke Utenriksdepartementet eller PST. Det er påfallende og det er urovekkende.
Det er påfallende at pressen tier og ikke er seg sin demokratiske rolle bevisst som ‘den fjerde statsmakt’ og maktens kritiske overvåker. Det er urovekkende fordi det tyder på at medlemmer av den politiske klasse synes hevet over loven og over nasjonale sikkerhetsinteresser, i Norge som i USA.
De mange skandalene knyttet til Hunter Biden har minst like stort skadepotensial som Steele-dossieret og drittpakken det demokratiske partiet konstruerte for å underminere Trumps valgkamp og siden hele hans presidentskap.
Til forskjell fra den fabrikkerte ‘Russia collusion-drittpakken mot Trump, inneholder imidlertid beskyldningene mot Hunter Biden faktisk substans. Og til forskjell fra løpet mot Trump, som amerikanske media ukritisk kjørte for alt det var verdt i fire år, søkes alt det negative som etter hvert er kommet frem om Hunter Biden tiet ihjel. Pressen har vegret seg for å skrive om Hunters forretninger i Ukraina så vel som i Kina på samme måte som hans narkotikamisbruk og omgang med prostituerte.
annonse
New York Post er et unntak og skriver at amerikanske velgere fortjener å få et svar på hvilke motytelser Biden-familien har lovet kineserne samt hvilke følger dette kan ha for USAs nasjonale sikkerhet.
En skulle tro at norske velgere likedan fortjener å få et svar på hvordan Mona Juul kan beholde sin sikkerhetsklarering og stilling som FN-ambassadør etter at mannen hennes åpenbart har kompromittert henne ved å pleie omgang med et kriminelt miljø?
Likheten mellom Hunter Biden og Terje Rød-Larsen er at de begge har eksponert nasjonale sikkerhetsinteresser ved å kompromittere sine nærstående.
Hunter Biden har kompromittert sin far, presidenten i USA, ved sine lukrative forretningsavtaler med representanter for Det kinesiske kommunistiske parti. Terje Rød Larsen har kompromittert sin ektefelle, Norges FN-ambassadør, gjennom sine økonomiske disposisjoner og omgang med et kriminelt miljø.
Etablerte media og nasjonale sikkerhetsmyndigheter søker i begge tilfeller å forbigå saken i all taushet.
Det er grunn til å spørre hvorfor?
Norske mediers USA-dekning er ensidig, villedende og splittende
Tegn abonnement
eller
støtt oss på andre måter
hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.
Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474
Les artikkelen direkte på resett.no
