Fredsavtalenes og alliansenes utilstrekkelighet

document.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

 Krigen i Ukraina bør gi oss alle den lærepengen at ingen fredsavtale eller annen politisk erklært garanti for sikkerhet kan erstatte et lands militære styrke og avskrekkende evne.  I 1994 inngikk Ukraina i forbindelse med landets tiltredelse til Ikkespredningsavtalen om atomvåpen, en separat avtale i form av et memorandum med Den russiske føderasjon, USA og Storbritannia.  I denne avtalen fikk Ukraina en garanti for sin sikkerhet mot å levere fra seg de atomvåpnene som under sovjetisk ledelse var utplassert i landet.  Hviterussland og Kazakhstan fikk tilsvarende avtaler om sikkerhet mot nedrustning.

I avtalen for Ukraina heter det blant annet at Russland, USA og Storbritannia «… bekrefter sin forpliktelse overfor Ukraina i overensstemmelse med sluttdokumentet fra Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE, å respektere uavhengigheten og suvereniteten og Ukrainas eksisterende grenser.»  Videre heter det at Russland, USA og Storbritannia «… bekrefter sin forpliktelse til å avstå fra trussel eller bruk av makt mot Ukrainas territorielle integritet eller politiske uavhengighet og at ingen av deres våpen vil bli brukt mot Ukraina. …»  Dette er terminologi som går igjen i mye av internasjonal traktatrett, men avvæpning i bytte mot erklæringer har ikke hindret krig og konflikt.

Situasjonen i Europa viser nå hvor avhengige vi er blitt av at alle stater overholder de avtalene de har inngått om sikkerhet og samarbeid.  Situasjonen avslører også folkerettens begrensning.  En avtale om nedrustning og avvæpning som ikke overholdes av den annen part er ingenting verd.  Alternativet til å inngå fredsavtale er da å ha tilstrekkelig militær makt til å bevare freden om noen i nabolaget skulle bryte den.  Men har vi det?  Er NATO-paktens og de alliertes forsikringer en realitet vi kan slå oss til ro med, eller må vi selv sørge for å kunne motstå en angrep uten å måtte vente i lange tider på at våre allierte skal mobilisere og komme oss til unnsetning?  Vil det i det hele tatt være mulig å overleve som selvstendig nasjon dersom vi er avhengig av å få avtalt hjelp fra nasjoner som samtidig kjemper for sin egen overlevelse?

Det er dette dilemmaet som har vært veiledende for de israelske myndigheters beslutning om å satse så sterkt på eget selvforsvar at de faktisk kan motstå et fullskala angrep på flere fronter samtidig, selv fra fiender som på papiret ser overlegne ut.  Den strategien reddet landet både i 1967 og i 1973, og den er fremdeles veiledende for landets forsvar i dag.  Det er en kostbar strategi, men den har vist seg å være svært lønnsom.  Den er en nødsforanstaltning som hjelper når krisen er akutt, men denne strategien må også vise vei for å unngå å komme i en slik situasjon.

Israel har forsøkt å gå folkerettens og det internasjonale samfunns anbefalte vei til fred gjennom forhandlinger og høytidelige diplomatiske prosesser og avtaler.  Erfaringen har vært blandet.  De sensasjonelle Oslo-avtalene som verden satte sitt håp til på 1990-tallet holdt lite av hva de lovet.  Det gjorde også de maktene, inkludert Norge, som skrev på som vitner og derved forpliktet seg til å støtte opp om den avtalte fredsprosessen.  Når PLO og de palestinske selvstyremyndighetene igjen henfalt til bruk av våpen og terror som politisk virkemiddel, var det Israels samlede militære styrke og et robust, våkent og deltakende sivilsamfunn som reddet landet og folket.

De allierte og andre som hadde forpliktet seg til å støtte opp om fredsprosessen sviktet når det gjaldt, og Norge gikk endog så langt som til å bidra finansielt til den etterfølgende terroren mot det israelske sivilsamfunnet.  Vi opplevde noe som til en viss grad minner om Ukrainas situasjon, med den store forskjellen at Ukraina ikke er militært i stand til å hindre krig og terrorbombing på sitt territorium, selv om de forsvarer seg heltemodig.

Moralen er at en nasjon som vil bevare sin «territorielle integritet og suverenitet» er nødt til å kunne vise at de i overveiende grad er i stand til å klare det med egne midler.  Men det er et forhold til som er viktig: Å kunne skape et fredelig forhold til og samarbeid med naboer som potensielt kan utgjøre en trussel.  Her har Israel vært et foregangsland når det gjelder å skape naboforhold mellom tidligere fiender som gir partene store gjensidige fordeler, økonomisk så vel som sikkerhetsmessig.  Har Ukraina eller Norge gjort det?

Denne problematikken har ligget til grunn for fredsavtalene med Egypt og Jordan, og det er dette som er hovedpoenget med Abraham-avtalene om økonomisk samarbeid som Israel har inngått med flere land i regionen.  Store gjensidige investeringer i økonomisk, teknologisk og sosial utvikling forsterker en gjensidig interesse for fred og samarbeid og er dermed en bedre sikkerhetsgaranti enn noen avtalefestet samling av diplomatiske floskler.

Slike avtaler gir partene noe som er langt viktigere enn politiske erklæringer om sikkerhetsgarantier som ikke har annen makt bak seg enn hva man kan mønstre over diplomatiske forhandlingsbord.  Skal stater forventes å etterleve avtaler, må det være avtaler som de har noe igjen for å holde og som partene har makt til å holde ved like.  Russland er ikke med i NATO-pakten og har i dagens situasjon ikke lenger noe å hente fra et fredelig samarbeid med Vesten.  Bør kanskje også Vesten vurdere om det er noe som kan gjøres annerledes når kanonene en gang tier, slik at ikke denne uheldige situasjonen blir evigvarende?

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Les artikkelen direkte på Dokument

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar