Fra nøytralitetspolitikk til alliansepolitikk til engasjementspolitikk. Når vil Stortinget våkne?

Resett.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)
Stortinget. Foto: Lise Åserud / NTB

annonse

annonse

For å unngå å bli trukket inn i stormaktenes krigføring og for å ivareta sine handelsinteresser, søkte de små statene i Nord-Europa, helt fra de store sjøkrigenes tid på 1600-tallet, å samle sine ressurser i allianser først og fremst gjennom de såkalte nøytralitetsforbundene.

Det ulike maktforholdet mellom stormaktene og småstatene ble ytterligere forsterket ved stormaktenes tilgang til ressurser fra koloniene. Dermed fikk de en økonomisk basis som muliggjorde effektiv utnyttelse av verneplikten og utrusting av millionarméer langt større enn verden tidligere hadde sett. Den industrielle revolusjonens teknologiske fremskritt og stormaktenes finansielle ressurser til å utnytte dem, bidro ytterligere til å øke småstatenes avmakt.

Idéhistorisk hadde nøytralitetstankegangen sin opprinnelse i 1700-tallets opplysningsfilosofi. På samme måte som enkeltindividet var noe hellig, ble også nasjonene betraktet som noe hellig som ikke måtte krenkes. Harmonitankegangen og det revolusjonære slagordet «frihet, likhet og brorskap» mellom borgerne, fikk på midten av 1850-tallet sin parallell i «frihandel, likeverd og fred» mellom nasjonene og med utviklingen av demokratiet og almen stemmerett.

annonse

Året 1889 ble i så måte et merkeår med tre viktige begivenheter som alle fant sted i Paris og som alle var et uttrykk for internasjonalismen og troen på at internasjonal folkerett skulle bli et effektivt bolverk mot krig: avholdelsen av den andre Verdensfredskongressen, opprettelsen av den Interparlamentariske Unionen og proklamasjonen av den andre Arbeiderinternasjonalen. Folkeretten var allerede langt utviklet da første verdenskrig brøt ut 25 år senere.

Den norske nøytralitetspolitikken kom til å hvile på tre forutsetninger: For det første måtte Norge avstå fra å søke sikkerhet gjennom allianse med noen av stormaktene. For det andre måtte nøytraliteten være overbevisende upartisk. For det tredje måtte småstaten både være i stand og villig til å effektivt forsvare sin nøytralitet militært.

Mens Norge hadde igjen en sterk militærmakt etter mobiliseringen før løsrivningen fra Sverige i 1905, ble ingen av disse kriteriene oppfylt i mellomkrigstiden, særlig ikke det siste. Norge var ikke militært i stand til å forsvare sin nøytralitet. Det resulterte i at Tyskland 9. april 1940 kunne okkupere Norge sjøveien med en liten og lett utrustet invasjonshær på knapt ni tusen mann.

I ettertid kan det være ubehagelig å tenke på at Norgeshistorien óg verdenshistorien kunne vært en annen dersom den utenriks- og sikkerhetspolitiske forståelse ikke hadde vært så historieløs, dersom troen på internasjonalisme, pasifisme og forbrødring mellom folkene ikke hadde vært så naiv, dersom tiltroen på egen fortreffelighet og den «forutseende utenrikspolitikk» ikke hadde vært så stor og dersom satsingen på internasjonal folkerett og overnasjonale organer ikke hadde gått så til de grader på bekostning av egen forsvarsevne.

Medlemskapet i NATO i 1949 representerer en formalisering av bruddet med nøytralitetslinjen og en overgang til alliansepolitikken. Det var en dyd av nødvendighet da småstatene ikke lenger hadde noe å stille opp imot stormaktene. I realiteten fant det sted allerede i 1940 med det tyske overfallet på Norge som førte landet over til Vestmaktene. Hvordan det hadde gått dersom Storbritannia og ikke Tyskland hadde okkupert Norge i 1940, er vanskelig å si.

For realiteten er at tyskernes «Operation Weserübung» føyer seg logisk inn i fortsettelsen av europeisk sikkerhetspolitisk tenkning og de strategiske og geopolitiske vurderinger som ble foretatt både av Øst- og Vestmaktene tilbake til før århundreskiftet, eller som Churchill skriver i sine memoarer: «Admiralitetene i de to landene tenkte presist langs de samme strategiske linjer.» Sitatet viser til vedtaket i Storbritannias øverste krigsråd 29. mars 1940 om å iverksette en aksjon mot Norge for å sikre kontroll med utskipningen av svensk jernmalm over Narvik, som altså tyskerne kom engelskmennene i forkjøpet, den 9. april 1940.

Vi er ikke lenger, som Sverige, et nøytralt og alliansefritt land. Som et lite, men geopolitisk og strategisk utsatt land har imidlertid NATO-medlemskapet tjent oss vel. USA, som står for 72 % av forsvarsutgiftene i NATO, har fremstått som garantimakt for norsk sikkerhet.

Men vi må være klar over at alliansemedlemskap også forplikter til egeninnsats. På samme måte som nøytralitetspolitikken i sin tid forpliktet til å kunne forsvare nøytraliteten, kan vi ikke forvente at andre skal forsvare oss dersom vi ikke viser vilje og evne til å forsvare oss selv. Og dersom vi overlater forsvaret til andre, blir det på deres og ikke på våre premisser.

NATO-traktaten inneholder nemlig to særlig viktige paragrafer, paragraf 5 og paragraf 3. Paragraf 5 gjelder den kollektive solidariteten mellom medlemslandene og slår fast at et væpnet angrep på ett eller flere av medlemslandene er å betrakte som et angrep på alle.

Artikkel 3 forplikter medlemslandene hver for seg «gjennom stadig og effektiv selvhjelp og gjensidig hjelp å opprettholde og utvikle deres individuelle og kollektive evne til å imøtegå et væpnet angrep». Alle medlemmer i NATO har med andre ord plikt til å ivareta egen forsvarsevne. Den kan ikke overlates til de øvrige. Artikkel 3 er imidlertid en artikkel i NATO-pakten politikerne gjerne overser.

Norske politikere er ikke noe unntak. Det norske Storting har i løpet av de siste tre tiår bygd ned Forsvaret og tilnærmet avviklet den nasjonale forsvarsevnen. Vår sikkerhet er for alle praktiske formål overlatt til USA.

annonse

Det er en risikabel og usikker strategi. Hva om hjelpen ikke kommer? Og hva om den  kommer på hjelperens premisser og ikke på våre? Det er en strategi som øker faren for å bli objekt for stormaktenes interesser og for å bringe krigen til eget territorium.

Det er i strid med artikkel 3 i NATO-traktaten. Det er i strid med internasjonal folkerett som forplikter nasjonene til å ivareta egen sikkerhet. Det er i strid landets og befolkningens interesser. Og det er i strid med våre politikeres fremste ansvar og forpliktelse som folkevalgte representanter om å ivareta landets integritet og befolkningens sikkerhet.

Det går en virkelighetsfjern og farlig linje fra den urealistiske og verdidrevne utenrikspolitiske tradisjonen i mellomkrigstiden til nedbyggingen av Forsvaret og den såkalte «engasjementspolitikken» og ambisjonene om «Norge som humanitær stormakt», bistandsnasjon og fredsmegler som siden 1990 har vært styrende for norsk utenrikspolitikk.

Det er på tide at vi tar et oppgjør med dette tankegodset. Det er på tide at våre folkevalgte tar ansvar og viser seg vår tillit verdig og sørger for at vi har et adekvat forsvar. Lenge har lykken vært bedre enn forstanden. Russlands invasjon i Ukraina viser med all mulig tydelighet at vi er langt på overtid.

På samme måte som nøytralitetspolitikken feilet fordi vi ikke holdt oss med et forsvar som var tilstrekkelig til å forsvare vår nøytralitet i mellomkrigstiden, vil alliansepolitikken feile dersom vi ikke snarest ivaretar vår egen forpliktelse til å kunne forsvare oss selv. Det kan vi ikke i dag.

Mens vi på 80-tallet kunne mobilisere over 340 000 mann, er mobiliseringsforsvaret i dag lagt ned. Det norske forsvaret består i dag av under 20 000 personell. Av dette består Hæren av drøyt 3 500 soldater, færre enn det er frelsessoldater i Frelsesarmeen. HV er redusert til 37 000 soldater. De mangler trening, utstyr og ammunisjon. Under 10 000, og bare 1/6 av ungdomskullene, avtjener verneplikten.

Hæren har 24(!) artillerikanoner i hele Norge og knapt 30(!) funksjonsdyktige stridsvogner som fiendens stridsvogner kan skyte tvers gjennom. Vi har p.t. kun 15 operative F-35 jagerfly der pilotene ennå ikke er ferdig trent. De resterende jagerflyene vil ikke være på plass før enn i 2025. Av de fem fregattene ligger en på havets bunn, en brukes til reservedeler og en til opplæring. Kun to er seilingsdyktige og har mannskap. Og den ene av de to seiler med en amerikansk hangarskipsgruppe i Middelhavet.

Og nylig sa statsministeren at «Det norske forsvaret et godt»!

Det står ikke noe bedre til med den sivile beredskapen. Sivilbefolkningen har ikke lenger tilgang til tilfluktsrom i tilfelle en atomkatastrofe, noe som er blitt ytterligere aktualisert med den svært anspente situasjonen etter Russlands invasjon i Ukraina.

De sivile beredskapslagrene er sterkt mangelfulle og dårlig vedlikeholdt. Statens kornlager er avviklet og med det beredskapslagrene for korn. Det eksponerer oss for mulig matmangel i en internasjonal krise som den vi er inne i nå hvor 40 % av verdens hveteproduksjon kommer fra Russland og Ukraina.

Statens Medisinaldepot er avviklet og med det lagrene av livsviktige medisiner og medisinsk utstyr, noe vi sårt fikk erfare da koronapandemien rammet for to år siden. Pandemien var en varslet katastrofe, men knapt noen forberedelser var foretatt.

annonse

Når vil Stortinget våkne?

Vil det noensinne våkne?

Dette bør du vite om geopolitikken og Norges økte strategiske betydning

Tegn abonnement
eller
støtt oss på andre måter
hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.


Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Les artikkelen direkte på resett.no

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar