En norsk helt uten grenser

Resett.no:

annonse

annonse

I år er det hundre år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris i 1922. I begrunnelsen heter det at Nansen fikk fredsprisen  «for sin ledende rolle i forbindelse med tilbakesendelsen av krigsfanger, internasjonalt hjelpearbeid og rollen som Folkeforbundets høykommissær for flyktninger». 

Nansen ble først kjent for ekspedisjonene han ledet i arktiske strøk. Han krysset Grønlandsisen på ski i 1888 og senere Fram-ekspedisjonen mot Nordpolen som varte i over 3 år, fra juni 1893 frem til september 1896. Selv om ekspedisjonen aldri nådde helt frem til den geografiske Nordpolen så kom den lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon.

Å dra på en polarekspedisjon den dag i dag, selv med moderne utstyr og hjelpemidler, er i seg selv en stor bragd som få hadde greid å gjennomføre. Men å gjennomføre dette for 125 år siden under de forutsetningene som fantes på Nansen sin samtid er enda mer imponerende.

annonse

Forestill deg selv stå på randen av den åpne frosne ødemarken. Is, snø og bitende kulde så langt øyet kan se. Ingen radiokommunikasjon, ikke noe redningsmannskap; bare deg selv, ditt vett og dine kamerater; alene mot de arktiske elementene. For de aller fleste er dette uoverkommelige odds som bare hadde ledet til en tidlig død, ihjelfrosset i den arktiske ødemarken. Et kjent sitat fra Nansen er «Vestkysten – eller døden!» som han angivelig skal ha uttalt etter å ha gått i land på østkysten av Grønland, rett før de la i vei over isen.

Les også: Christian Mikkel Doubloug: – I dag ville denne mannen vært stemplet som høyreekstrem…noe å tenke over

I årene etter tilbakekomsten fra polferden engasjerte Nansen seg i spørsmålet om nasjonal selvstendighet for Norge og uavhengighet fra unionen med Sverige. Nansen var en sterk tilhenger av Norsk selvstendighet og tok opp i seg samtidens nasjonalliberale strømninger. Nasjonal selvstendighet var i vinden flere steder i Europa, og dette var noe som bidro til turbulensen som Europa gjennomgikk på denne tiden.

Nansen var ikke bare en eventyrer men også en vitenskapsmann. I 1888 før Nansen la ut på ekspedisjonen over Grønnland, fullførte han en doktorgrad basert på undersøkelser av sentralnervesystemet hos ulike arter av virvelløse dyr. Men bak disse vitenskapelige aktivitetene så kan man skimte et dypere heroisk ideal; en trang til å overvinne sine egne svakheter i møte med prøvelser, livsfare og å erobre det ukjente.

Tiden som Nansen levde i var preget av både vitenskapelige fremskritt og politiske omveltninger. Det var en tid der verden var i sterk endring og Europa brygget på uroligheter få ante omfanget av før det var for sent. Den politiske turbulensen og de sosiale omveltningene som tok sted under Nansen sin samtid er ikke helt ulik vår egen tid. Nye ideer og teknologiske muligheter brøt seg ubønnhørlig frem og rev ned gamle institusjoner og tradisjoner, ofte på bekostning av millioner av menneskeliv og tap av tradisjonell livsførsel.

Nansen forente flere motsetninger i seg. Han var en mann ved den gamle verdens ende og i begynnelsen på en ny tid. Det er påfallende hvordan Nansen bokstavelig talt reiste til verdens ytterpunkt og utforsket en av de siste landmassene som enda ikke hadde blitt kartlagt og erobret av den moderne verden. Dette var en trend i tiden; tidligere utilgjengelige landområder ble gradvis underlagt mennesket og vitenskapen; verden ble stadig litt mindre, litt mer alminnelig og utmattet. I den samme tidsepoken begår det gamle Europa selvmord i skyttergravene ved Verdun og Somme. Den faustianske verden, ledet ann av Europa de siste 900 årene, beveget seg nå med stormskritt mot sin endelige konklusjon; og dermed også mot sitt eget endelikt. Teknologiske fremskritt gjorde det nå mulig for nasjonalstater under den 1. Verdenskrig å slakte hverandre ned på industriell skala som aldri før.

I kjernen av den faustiske impulsen ligger tiltrekningen av det ukjente og det grenseløse som man strekker seg etter. Magien av den åpne vidden, himmelen og det endeløse havet. Begjæret etter å åpne opp naturens hemmeligheter. Men også trangen til å utforske og underlegge seg dette. Og nettopp i dette ligger det et tveegget sverd. Det er en tragisk ironi at ved fortryllelsen og begjæret til det ukjente så ender vi opp med å utslette det vi elsker. Denne samme faustiske drivkraften som leder frem til storhet og fremskritt er den samme kraften som river ned grenser og tømmer verden for undring.

Les også: Til minne om polfareren og diplomaten Fridtjof Nansen

I et hav av lidelse og kaos i ruinene av det gamle Europa finner Nansen nå en ny misjon som han kan tømme sin overveldende energi inn i. I 1921 ble han utpekt som høykommissær for flyktninger. Over 30 millioner mennesker var rammet av hungersnød i Russland og Ukraina som et resultat av tørke, krig, revolusjon og kommunistenes beslag av korn fra bøndene. Situasjonen var svært prekær og mer enn fem millioner mennesker er antatt å ha sultet ihjæl som en følge av dette. Nansen ledet i kraft av sin stilling som høykommissær en samling av flere internasjonale hjelpeorganisasjoner og reddet millioner fra sultedøden i kjølvannet av den russiske revolusjonen.

Myndighetene i Sovjetunionen fratok russiske flyktninger i 1922 statsborgerskapet slik at de ble stående uten pass. For å løse dette problemet opprettet Høykommissariatet for flyktninger «Nansenpasse»”. Det er for dette arbeidet Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris i 1922. 

Nansen ledet også befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas i 1923, etter den Gresk-Tyrkiske krigen. Over en million grekere ble repatriert til Hellas og omtrent en halv million tyrkere ble sendt til Tyrkia. Denne befolkningsutvekslingen var ikke helt frivillig, og spesielt grekerne opplevde dette som et nederlag. Befolkningsutvekslingen ble dog gjennomført ryddig og humant med full finansiell kompensasjon for de berørte. Dette sørget for at de to nasjonene ble etnisk og kulturelt homogene, noe som ble sett på som et nødvendig grep for å sikre langvarig fred mellom landene.

annonse

Vi ser en ny utvikling i Nansen sin politiske orientering etter erfaringene han fikk i møte med den russiske borgerkrigen og den kommunistiske terroren. Grusomhetene og hungersnøden i Russland og Ukraina hadde gjort et sterkt inntrykk på ham og han advarte mot den radikale kommunistiske strømningen hjemme i Norge.

Nansen var med på å grunnlegge Fedrelandslaget, en nasjonalkonservativ organisasjon, med formål å tjene som en motvekt til den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge. Basert på sin førstehåndskjennskap med den røde terroren i øst så advarte Nansen mot hva han omtalte som «klassehat». I de siste årene av sitt liv så reiste han rundt i Norge og holdt taler der han oppfordret til solidaritet og samarbeid mellom de forskjellige klassene i et nasjonalt fellesskap. I sin tale ved grunnleggelsen av Fedrelandslaget så adresserte han nettopp dette og sa at broderlig kjærlighet, gjensidig respekt og forståelse må danne grunnlaget for et friskt og fungerende samfunn.

Nansen sin filosofi kombinerte nasjonalisme med internasjonalt samarbeid og gjensidig respekt mellom nasjoner. Han fremholdt at alle nasjoner i verden burde bevare og kultivere sin unike kulturarv. Han var en forkjemper spesielt for små nasjoners rettigheter, og mente at alle nasjoner og folkeslag var gjensidig avhengig av hverandre og inngikk i en større «verdensorganisme». Hvis en nasjon forsvant, eller mistet sin karakter, ville verden som en helhet bli fattigere.

Det er vanlig å gi lovord til Nansen for hans humanitære arbeid, men det som virkelig gir Nansen universell og tidløs appell er hans personlige karakter og bragder som oppdager og polfarer.

Nansen levde som en sjelens aristokrat. Han var seg selv nok og hadde urokkelig tro på sine formål. Dette gav han en formidabel kraft og gjorde han til en kjempe blant menn i sin egen tid. Nansen’s bemerkelsesverdige liv og gjerning taler til oss gjennom historien og hans bragder har gjort han til en nasjonalhelt i Norge. Fridtjof Nansen forener flere dimensjoner i seg; eventyrer, vitenskapsmann, forfatter, statsmann og humanitær filantrop; noe som gjør han til den største nordmann i moderne tid.

Det er derfor et spennende spørsmål; hadde det vært rom og mulighet for en mann av Nansen sitt kaliber og karakter nå i dagens Norge? Og hvis svaret er nei, så er det verd å spørre seg hva har vi mistet på veien hit som gjør dette? Dette er verdt å reflektere over nå som vi feirer og minnes Fridtjof Nansen sitt 100 års jubileum for Nobelprisen i 1922.

Rødt-politiker vil at Litteraturhuset skal stoppe bokbad om Fridtjof Nansen (+)

annonse

Les artikkelen direkte på resett.no