Covid har skapt et kapitalistisk mareritt

Steigan.no
Del denne artikkelen på din favoritt SOME(Sosiale Media)

Big Tech og Big Pharma er mektigere enn noen gang

Av Thomas Fazi  og Toby Green

I løpet av de siste to årene, mens pandemien krevde livet til millioner av mennesker og snudde opp ned på livene til alle andre, fant en stille revolusjon sted. Vestlig kapitalisme var med ett ekspropriert; erstattet av en enda mer oligarkisk og autoritær kapitalistisk makttilstand – det vi kan kalle nyføydalisme. Selv om restriksjoner oppheves i Storbritannia og andre land, vil konsekvensene av disse endringene merkes i lang tid fremover.

På den ene side ble hundretusenvis av små og mellomstore bedrifter tvunget til å legge ned, noe som utløste en av de verste jobbkrisene siden den store depresjonen. Bare i 2020 tapte arbeidere over hele verden kumulativt 3,7 billioner dollar i inntekt – en nedgang på 8,3 %.

På den annen side har en håndfull mega-selskaper, spesielt i sektorene Big Tech og Big Pharma, gjort et varp og innkassert hundrevis av milliarder mer i «pandemi-superprofitt» enn over det forrige fireårsgjennomsnittet. På toppen av listen er giganter som Amazon, Apple, Microsoft, Alphabet (Google), Facebook, Pfizer, Johnson & Johnson, AstraZeneca og Merck.

Suksessen til teknologigigantene – Amazon, Apple, Microsoft, Alphabet, Facebook – lar seg lett forklare. Da folk ble nødt til å holde seg hjemme, henvendte de seg til internett for stort sett alt: innkjøp, måltider, arbeid, skolegang, underholdning, sosialt samvær, til og med sex. Med andre ord, det som representerte en forbannelse for utallige små og mellomstore tradisjonelle bedrifter, representerte en velsignelse for en håndfull bedriftsgiganter.

Gullegget til legemiddelselskapene kom imidlertid senere – med vaksinene: selskapene bak to av de mest suksessrike Covid-19-vaksinene – Pfizer, BioNTech og Moderna – hadde en samlet fortjeneste på 34 milliarder dollar i 2021. Og hvis den «nye normalen» ender opp med å inkludere permanente booster-skudd, vil slike superprofitter vil bli normen. Det avgjørende er at disse overskuddene deretter distribueres til aksjonærer som overveiende tilhører den rikeste 1% av samfunnet. Det er neppe overraskende at milliardærer over hele verden så velstanden sin øke med 3,9 billioner dollar bare i 2020. Som Oxfam uttalte det skarpt i en fersk rapport: «Rikdommen til de 10 rikeste mennene har doblet seg, mens inntektene til 99 % av menneskeheten er verre stilt».

For å se hva dette betyr i praksis, trenger man bare å se på Latin-Amerika. Der økte milliardærene formuen med 52 % under pandemien. I Mexico, så multimillionærene formuen sin øke med med 31.4%  i 2021 alene. På den annen side, i løpet av de to  siste årene, ble 78 millioner mennesker i regionen kastet ut i ekstrem fattigdom, mens 13 % av barna helt forlot skolegangen.

I Afrika, hvor det er mest lavinntektsland, er bildet like sterkt. En rapport denne måneden bemerket at ikke bare hadde BNP falt med så mye som 7,8 % i noen tilfeller, men at pengeoverføringer fra utlandet hadde falt med 25 %. I en kontekst der pengeoverføringer fra rike land utgjorde over halvparten av private kapitalstrømmer til Afrika like før pandemien, har dette hatt en ødeleggende effekt på den daglige økonomien, med over 40 millioner ekstra mennesker i ekstrem fattigdom.

Dette koblet med en gjeldskrise, og det er ikke overraskende at innvirkningen på dagliglivet har vært ødeleggende: i Angola beskrev en fersk rapport hvordan arbeidsledigheten blant ungdom doblet seg til nesten 60 % de siste to årene. I mellomtiden har kontinentets milliardærer sett en økning i formuen sin, som andre steder; i januar fant en rapport fra Nigeria at Afrikas 18 milliardærer hadde sett sin formue øke med 15 % bare i 2021.

Likevel er dette på mange måter et globalt fenomen; på alle kontinenter har det vært en hyperkonsentrasjon av rikdom, og fattigere samfunn har lidd. Raseaspektet har forsterket seg ytterligere, med minoritetssamfunn som lider mest i rike land, og fattigere kontinenter er hardest rammet.

Hvorfor har da venstreorienterte kommentatorer støttet politikken som har ført til disse forferdelige utfallene?

Den vanlige forklaringen er at disse konsekvensene utgjorde en uunngåelig virkning av pandemien. Og likevel er bevisene for dette svake, ikke minst fordi de fleste som er berørt av viruset har vært eldre mennesker, ofte over en alder av aktiv sysselsetting. I Afrika kan ikke en økning på 1 % i dødelighet fra Covid i et land som Nigeria forklare kollapsen på 20 % i formelle ansettelser. Faktisk var Tanzania – et av de svært få landene som ikke innførte Covid-restriksjoner i 2020 – også nesten det eneste landet i Afrika som så en økning i BNP, med så mye som 5 % ifølge noen rapporter. I mellomtiden i Sverige, hvor restriksjonene var mye mildere enn i resten av Europa, fått landet til før-pandemiske produksjonsnivåer i midten av 2021, i motsetning til mange andre europeiske land (mens de registrerte lavere dødelighet per capita enn mange andre land).

Så det ser ut til at den svimlende økningen i ulikhet, og i konsentrasjonen av kapital, må være konsekvensen av Covid-tiltakene, ikke av Covid-19. Hva er da noen av de sannsynlige konsekvensene av denne massive akkumuleringen av kapital av et lite antall mennesker, ekspropriert fra eierne av små og mellomstore bedrifter og den globale arbeiderklassen?

En dystopisk fremtid ser ut til å dukke opp fra asken etter pandemien – en der ikke bare er rikdom mer konsentrert enn noen gang i hendene på en liten elite, men der praktisk talt hver sektor av økonomien er dominert av en håndfull allmektige megaselskaper. Kanskje det ikke er overraskende, da, at de som har tjent mest på pandemiresponsen, som Bill Gates og Mark Zuckerberg, også støttet den type respons og fjernet informasjon som kritiserte den fra portalene sine.

Imidlertid er det ytterligere et element som gjør dette scenariet enda mer urovekkende, hvis mulig, og det er den økende konsolideringen ikke bare innenfor, men også mellom, sektorer. Dette blir tydelig når vi ser på investeringsfondene som faktisk «eier» disse selskapene. BlackRock og Vanguard er de to største kapitalforvaltningsselskapene i verden, og forvalter henholdsvis 10 og 8 billioner dollar. Det er 3,7 og 3 ganger mer enn Storbritannias årlige BNP. Disse to fondene er de øverste «eierne» av alle de store i Big Pharma (Pfizer, Johnson & Johnson, Merck), Big Tech (Facebook, Twitter) og i Big Media (New York Times, Time Warner, Comcast, Disney, News Corp). Enda mer bekymringsfullt er det faktum at til tross for at de har aksjeposter på «bare» 5-7 % i disse selskapene, er det økende bevis på at institusjonelle investorer som BlackRock og Vanguard prøver å påvirke selskapets ledelse og styrer på strategi.

Det ser ut til at disse fondene også koordinerer seg imellom. Da de analyserte stemmeatferden i styremøtene til de to fondene, fant forskerne at de koordinerte den gjennom sentraliserte avdelinger for eierstyring og selskapsledelse. Dette er neppe overraskende hvis vi tar i betraktning at BlackRock og Vanguard også er hverandres institusjonelle hovedinvestorer: med andre ord, de «eier» hverandre delvis gjennom krysseide aksjer. Så det vi faktisk står overgor er én enkelt superenhet som «eier» og kontrollerer en stor del av den vestlige økonomien. Selv om dette allerede var tilfelle før pandemien, har pandemien akselerert denne trenden. Enda viktigere, det har brakt til overflaten måten disse fondene, gjennom sin tverrsektorielle bedriftskontroll, kan «harmonisere» disse selskapenes oppførsel for å fremme sine interesser.

Vi kan se dette når det gjelder debatt rundt pandemistrategier på sosiale medier, og sensuren som i dag utøves av sosiale medieplattformer mot enhver kritisk stemme, uansett hvor kvalifisert den er. Et godt eksempel kan være slettingen av en video fra YouTube av en seniorredaktør i British Medical Journal, Peter Doshi, som diskuterte Pfizer Covid-vaksineforsøket i en høring i det amerikanske senatet – der blant annet Doshi hadde stilt spørsmål ved nøyaktigheten av rapporteringen av Pfizer-vaksinens effektivitet.

Dette er bekymringsfullt i seg selv. Men det blir enda mer bekymringsfullt når vi tenker på at selskapene som selger vaksinen, mediene som former hovedstrømsvaksinenarrativet og de sosiale medieplattformene som håndhever dette narrativet, i stor grad er «eid» og kontrollert av de samme to fondene: BlackRock og Vanguard, som for øvrig håver inn milliarder fra vaksinene. Denne harmoniseringen mellom sektorer (og mellom sistnevnte og regjeringer) peker på fremveksten av et nytt ultramektig kompleks – tekno-media-farma (TMP)-komplekset. Dette er tydelig i økte «synergier» mellom disse sektorene: ta Googles økende investeringer i helse-, farmasøytiske og pandemiforebyggende sektorer, for eksempel, eller Amazons investering i Covid-19-forskning.

​Selvsagt ville ingenting av dette vært mulig uten aktiv støtte fra regjeringer, som skaper et mulig miljø som belønner deltakere i TMP-komplekset. Dette er for eksempel tydelig i hemmeligholdet, overprisingen, vennskapet og ineffektiviteten som har kjennetegnet Covid-anskaffelsesavtaler: Covid-tester, PPE, vaksiner, og nå vaksinepassteknologier er alle blitt delt ut til transnasjonale selskaper uten ordentlige anbudsprosesser eller juridisk tilsyn. Dette er med andre ord ikke et scenario der regjeringer forsvinner, men snarere et som er avhengig av stadig mektigere og autoritære statsapparater som fremmer storkapitalens interesser.

Dette er neppe overraskende når vi tar i betraktning i hvilken grad disse bedriftsgigantene har koblet seg inn i våre politiske systemer. USA er et godt eksempel. Obama stod veldig nær Eric Schmidt, administrerende direktør i Google, som senere ble en nær samarbeidspartner av Pentagon i utviklingen av militære applikasjoner for AI. I dag er Bidens økonomiske politikk sterkt påvirket av direktøren for National Economic Council, Brian Deese, en tidligere BlackRock-leder. Denne ultraeliten er nå i en posisjon til å forme alle aspekter av livene våre – og det er ærlig talt skremmende.

Hvis venstresiden skal komme seg fra den katastrofale politikken som den har støttet under pandemien, må den begynne med å erkjenne at den er lat og malplassert til å fordømme de som påpeker disse ubeleilige sannhetene: at rikdommen er hyperkonsentrert som aldri før, at dette er som et resultat av de politiske valgene under pandemien, at disse valgene var enestående, og har blitt støttet av de som beriket seg selv enormt underveis, og sensurerte ethvert alternativt synspunkt.

Hvis vi ikke vil ha en verden dominert av noen svært få ultra-rike mennesker, og deres visjon for å beholde den rikdommen, vil en enestående kollektiv innsats være nødvendig for å kjempe for en annen fremtid. De enorme TMP-konglomeratene vil måtte brytes opp og deres fortjeneste brukes til fordel for hele menneskeheten, og ikke bare deres aksjonærer. Dette vil være kampen mot det post-pandemiske kapitalistiske marerittet – og vi er allerede i ferd med å tape.


Thomas Fazi er forfatter, journalist og oversetter. Hans siste bok ‘Reclaiming the State‘ er utgitt av Pluto Press.

Twitter: battleforeurope

Toby Green er professor i historie ved King’s College, London, og forfatteren av The Covid Consensus: The New Politics of Global Inequality (Hurst)

Twitter: toby00green

Artikkelen først publisert på Unherd.com under tittelen Covid has created a capitalist nightmare

Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Les artikkelen direkte på Steigan

Auto Feeder
Author: Auto Feeder

Legg igjen en kommentar